Preken for andre Påskesøndag

april 12, 2021

John. 20, 19-31

Thomas blir ofte sett på som den som tviler, han som trenger bevis, og vil se og sjekke. Han trenger det for å kunne tro. Jesu ord bekrefter dette: «Fordi du har sett Thomas, tror du. Salige de som ikke ser og likevel tror».

Men det finnes også en tolkning i forhold til Thomas som kan være mer positiv. Det er at det rettes oppmerksomhet på Jesus kropp etter hans oppstandelse. I Lukasevangeliet viser Jesus disiplene sine sår, og han spiser mat, bare for å vise at han ikke er et gjenferd (24, 39). Et gjenferd er bare en skygge uten konsistens, og med et redusert liv, der det streifer rund uten mål i dødsrike. Jesu oppstandne kropp har sin egen konsistens, og er ikke bare full av liv, men gir også liv til andre gjennom sine sår. Så da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, viste han dem sine hender, og sin side. Det er legitimt for Thomas i denne forstand «å ville få se nagle marker i hendene hans, å få legge fingrene i det, og å stikke hånde i hans side».  Troen trenger denne gjenkjennelsen av Jesus gjennom hans legeme. Så da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, viste han dem sine hender, og sin side. Det er legitimt for Thomas i denne forstand «å ville få se nagle marker i hendene hans, å få legge fingrene i det, og å stikke hånde i hans side». Troen trenger denne gjenkjennelsen av Jesus gjennom hans legeme.

Det var ikke nok for disiplene å høre fra de andre at han var levende. Det var heller ikke nok å se ham oppstanden, fordi noen ikke gjenkjente ham. Han måtte røres. Denne direkte kontakten med mannen de hadde kjent før og som hadde gitt sitt liv for dem, var autentisk for så vidt at den førte til tro og bekjennelsen: «Min Herre og min Gud!». Han frigjorde disiplene fra frykt gjennom sin fysiske tilstedeværelse. Etter frykten der de satt i et lukket rom med stengte dører, ble de omvendt og sendt ut i verden, slik Jesus selv ble sendt av Faderen.

Men hvis dette kroppslige forhold til Jesus, i en nærhet til ham som gir trygghet og glede, er legitim og nødvendig, hva da med oss som ikke har sett Jesu oppstått med sine sår? Skal vi være bedre enn Thomas ved «å komme til troen uten å se», betingelsesløst? Hvordan kan vi ha dette kroppslige forhold til ham nå som han har fart opp til Faderen? Er det kun Den Hellige Ånd som erstatter Jesu nærvær, slik det kan se ut noen steder i Johannes evangeliet? Nei det er ikke helt slik, fordi vi gjennom sakramentene, særlig Eukaristien, har kroppslig kontakt med Jesus. Men det er ikke lenger denne naturlige, spontane og konkrete kontakten som vi har i forhold til en annen person.    

I encyklikaen Fratelli Tutti, snakker Pave Frans om mangelen av konkrete kontakt i forhold til digitale sosiale mediene. Selv om de gir mulighet til å kommunisere umiddelbart og overalt, er de årsak til avsondring og avstand og på grunn av at kontakten med den konkrete virkeligheten litt etter litt forsvinner. Det hindrer et autentisk forhold mellom personer. Jeg siterer nå hvordan Pave Frans beskriver dette autentiske forholdet mellom personer: Det foregår gjennom «fysiske bevegelser, ansiktsuttrykk, stillhet, det kroppslige språket, eventuelt duft, hendenes dirring, rødming og svetting». Alt dette er del av den menneskelige kommunikasjonen. De virtuelle forhold bygger ikke et «vi» men fremmer vanligvis individualisme, sier Paven.

Men hva så med Jesus? Da den oppstandne Jesus kom til disiplene, viser han sine hender og sin side. Til slutt sier Matteus i sitt evangelium: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». Hvordan? Et sted i samme evangeliet finnes det et svar: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg der midt iblant dem» (18, 20).

Med Kovid har mange opplevd at å se messen på skjerm ikke på noen måte kan erstatte den konkrete sakramentspraksis, der de feires sammen med andre og der vi får motta kommunionen, for eksempel. Og når det er tillat å samles, er vi pålagt avstand mellom oss, og vi mister noe så viktig som i kunne være ved siden av noen og kunne berøre et annet menneske med hånden. Når vi bygger et «vi» på en konkret fysisk måte, som viser at vi har omsorg for vår neste, er Jesus blant oss med sine sår, ikke som et virtuelt gjenferd. Velsignede Korona, hvis den lærer oss å bygge opp igjen et «vi» der Jesus kan tre inn i vår krets med sine sår.