Preken for 2. alminnelig søndag 2021

januar 20, 2021

Joh. 1, 35-42

Johannes ser på Jesus som går forbi, og sier om ham: «’Se det er Guds lam’, de to disipler hørte hva han sa og fulgte etter Jesus». De første disiplene hører på Johannes med tillit, og uten å diskutere. Etterpå var de med Jesus hjem, og sannsynligvis skjedde det ikke noe spesielt der. For dem var Jesus som en vanlig «rabbi» en mester for sine disipler. Men, da Andreas, en av de to disiplene, traff sin bror, Kefas, sa han til ham: «Vi har funnet «Messias» (den salvede), en høytidelig tittel, som betyr at han fortsatt stoler på Johannes` vitnesbyrd. Kefas følger sin bror uten å diskutere. Dette er som et kjede: Johannes fikk en åpenbaring ovenfra, fra Gud, da Ånden kom ned over Jesus i dåpen, og han fikk vite at han er Guds Sønn. Denne åpenbaringen overførte Johannes til sine to disipler. Det utløste noe nytt i deres liv. De forlater Johannes og følger Jesus, men grunnen er at de opprinnelig stolte på det som Johannes sa, og deler det med andre.

Denne troen som adlyder i tillit uten å diskutere, er ikke noe nytt i Bibelen. Jeg leste nylig om Rekabittenes historie i Halldorfs bok om profeten Jeremia. Rekabittene fulgte tradisjonene fra deres far Rekab, og ett av deres bud, var å ikke drikke vin. Halldorf skriver: «Hos Rekabittene var det en selvfølgelig sammenheng mellom å høre og å gjøre. De krevde ikke for enhver pris å vite hvorfor de skulle avstå fra noe eller gjøre noe annet. Den som stoler på noen, trenger ikke å få allting forklart for seg». Det er derfor et fremmed folk blir et profetisk tegn for Guds folk, «sønnene til Jonadab, sønn til  Rekab, har hold det budet  som deres far ga dem, men dette folket (Israel) ville ikke høre på meg», sa Jeremia.  For han som hadde testet Rekabittene i templet i Jerusalem, og konstaterte at de var trofaste, var de et forbilde for Israel, som ikke maktet å adlyde sin Gud.

Halldorf legger til: «Rekabittenes historie utfordrer forestillingen om autonomi, som i vår egen tid har ført til en obligatorisk individualisme». «Det er ditt problem», er individualismens motto. «En fri vilje som velger å ikke velge seg selv, blir en raritet i en kultur som er merket av individualismens ‘etikk’, selvbestemmelse …»

I motsetning til den moderne individualistiske etikken, finner vi denne trofasthet som stoler på ordet fra en annen. I Samuels historie som vi hørte i første lesning, trodde Samuels at det var Eli som kalte ham og han gjorde akkurat det den gamle befalte ham å si til den som kalte ham: «Tal, Herre, din tjener hører». Men Guds ord til Samuel var ikke godt å høre, det var en hard fordømmelse av Elis adferd. Samuel våget ikke å fortelle Eli om synet. Men da Eli presset ham, «sa Samuel alt sammen og skjulte ingenting for ham». Svaret til Eli, til tross sine store feil, viser hans store respekt for Gud: «Han er Herren. Han må gjøre det han synes best.»

Samuel var kun et barn, og som Jesusbarnet er han et forbilde for oss.  For i Jesus bor denne evige barnedomen som aldri forgår i sitt forhold til sin Far.

Det begynner med å høre og adlyde. Det betyr først og fremst å ikke stole på seg selv, men på en annen, slik som barn spontant gjør, uten at de trenger «å få alt forklart for seg».

Men finnes det ikke en risiko da at vi følger dårlige og falske mestere som det finnes så mange av i verden?

Disiplene må finne autentiske mestere: Det er ikke nødvendig at de er perfekte, men at de selv har lært å høre og adlyde, koste hva det koste vil.

Eli er et godt eksempel. Han kjente Gud nok til å gjenkjenne ham da han talte, selv om det var gjennom et barn. Selv om han forstod at dette var harde mot ham, flyktet han ikke, men hørte med iver på det.  Til tross sine store feil, kunne han altså være en veileder for Samuel.

Når det gjelder Johannes, medførte åpenbaringen om Jesus at han skulle avta for å forberede seg på å gi plassen til en annen.

For Jesus selv, innebar det å høre og å adlyde sin far, å fornedre seg selv inntil døden, ja døden på et kors.

Det er mulig å finne autentiske mestere. Da kan vi med tillit og barnesinn, høre på, og virkelig gjøre det de sier.