Foredrag om cistercienser liv i anledning 2. februar

februar 5, 2017

Innledning :

Mening med vårt kall er ikke abstrakt. Det er ikke kun et svar som vi ga en gang for alle på en bestemt tid i vårt liv. Svaret til vårt kall bygges hver dag på et personlig og et felles nivå. Det finnes overgangsperioder i våre personlige og våre felles liv. Da føler vi at vi må fornye vårt svar på kallet. Det leder oss til igjen å tenke grundig over mening med vårt kall.

I Munkeby når vi nå, etter sju år i Norge, et nytt trinn. For Jakob i Bibelen var det etter sju år tid til å få en kone, Lea, men han burde vente sju år til for å få Rakel, som han ville ha som kone. En invitasjon til tålmodighet…

For oss dreier det seg ikke om å få en kone, heller ikke bare om byggingen av en nytt ysteri, men om byggingen av den første del av et nytt kloster. Det leder oss til å tenke på nytt omkring meningen med vårt nærvær i Norge. Å bygge et kloster, selv om det er bare en del av det, betyr å bli på stedet.

Jeg har valgt noen punkter knyttet til vår cistersienserspiritualitet: Først og fremst stabiliteten, men også arbeid, i forhold til byggingen av et klosteret, og lectio divina i forhold til økumenikk. Bakenfor ligger spørsmålet om kall av normen for monastisk liv. Alle disse punkter angår ikke bare  cistersiensere eller Munkeby, men oss alle.

 

Stabilitet

Cistersienserne viser særlig til Benedikts regel som fremlegger et spesielt løfte om stabilitet. Cistersiensernonner og -munker forplikter seg til å leve hele livet i den samme kommuniteten og – unntatt unntakelser – i det samme klosteret. Det kan forklare hvorfor, stedet (locus) hvor de legger sitt kloster er så viktig for cistersienserne. De søker etter et beleilig sted for sitt åndelige livsprosjekt i ødemarken, dvs et skjult liv i dype daler og tette skoger, som Sankt Bernard likte å si. Det fantes også praktiske grunner til det, for eksempel i nærheten av vann og ikke for fjern fra kommunikasjonsveier.

Våre ordner eller kongregasjoner er forskjellige selv om det er det samme ordenslivet vi lever, og det er en rikdom i Kirken. Hos birgittinerne er for eksempel stabilitet i kongregasjonen ikke i et sted eller en kommunitet.  Den spesielle stabilitet hos cistercienserne gjør at klosteret er et stabilt nærvær i omgivelsene. Deres arkitektur tilpasser seg ofte til landskapet. Det er et slags fysisk nærvær.  Folk som bor i omgivelse føler det, selv om de aldri kommer til tidebønner. Kanskje klosteret er et tegn på Guds nærvær som beskytter. Et tegn på troen som ikke går over. Vi kjenner et av karteusernes motto, «Stat crux dum, volvitur orbis», Verden forandres, men korset står fast. Verden forgår, men Jesu ord står fast, som det står skrevet i evangeliet. Men Jesus selv spør: «Når Menneskesønnen kommer tilbake, vil han da finne troen på jorden?». Det er Kirken i sin helhet som må fastholde troen på jorden, først gjennom de troendes liv. Klostrene utrykke på en spesiell måte dette nærvær av troen på jorden, gjennom en prioritering av Gud i livet.

Opplevelsen av nedleggelsen av et kloster som fantes i en område for ti eller hundre år siden, er ofte  traumatisk for folk i omgivelsene.

Omvendt er en monastisk grunnleggelse ofte ansett som noe som bringer liv til omgivelsene.

Både på Tautra og Munkeby bevarte nærværet av klosterets gamle ruiner et monastisk minne, selv om folk ikke vet akkurat hva monastisk liv er. For meg er det en forklaring på den gunstige mottakelse vi fikk i områder vi kom til, i et protestantisk eller sekularisert miljø som kunne vist seg likegyldig til vårt nærvær.

Arbeid :

 

Historisk sagt har cistersienserne i middelalderen bidratt til økonomisk vekst i hele Europa. I dag er  klostrene færre, og har altså en mindre økonomisk betydning. Men arbeidet har vi felles med naboer eller arbeiderne i samfunnet. For oss på Munkeby legger osten oss i en kjede mellom dem som produserer melk og dem som transporter eller selger vår ost. Det skaper kontakt med dem. Vi møter de samme utfordringer som andre småskalaprodusenter, og noen ganger har vi kontakt med dem. Men vi er både som dem og forskjellige fra dem. Vi følger ikke en entreprenørs logikk, som alltid er å produsere mer.

Det er en slags fantasi hos folk som tror at vår ost er spesiell fordi den er laget i et kloster med bønn osv… Jeg tror imidlertid at hvis vår ost er god, er det på grunn av profesjonelle krav, omsorg i arbeidet, akkurat som for andre i det samme faget.

Arbeidet i cistersiensernes tradisjon, som særlig følger Benedikts regel på dette punkt, har et element av verdighet, som andre elementer i monastiske liv i sin helhet. Det betyr at det åndelige livet ikke er uten det konkrete materielle liv. Det kan hjelpe mennesker til å oppdage eller å være mer bevisst at Gud også er til stede i deres hverdagsliv.

Jeg tenker ofte på sankt Bernard: For ham var inkarnasjonen som en nøkkel til å forstå alt. Det som er menneskelig er ikke likegyldig for Gud, fordi Gud er blitt menneske. Han ble som oss for å gjøre det lett for oss å komme tilbake til ham. Vi må ikke glemme denne andre sida av vår menneskelige virkelighet, alt som er legemlig, ømfintlig i oss, inkludert vår sårbarhet, våre svakheter, er en vei til Gud. Det er det motsatte av sekulariseringen, som mener at det er bare den materialistiske realiteten som er til, og som er stengt inne i seg selv, og altså utelukker troen. Monastisk liv står i motsats til sekulariseringen, ved å ivareta helheten i det menneskelige liv.

Vi opplever dette båndet gjennom arbeidet med de håndverkerne som arbeider på våre nye bygninger.

Vi har en liten tur neste hver dag for å se hva som skjer på byggeplassen. Ofte sier vi ingenting, men det er en enkel måte å anerkjenne arbeidet til håndverkerne. Noen ganger snakker vi litt med dem. De er nysgjerrige, og de vil gjerne vite om den fremtidige bruk av de værelser de holder på å bygge.  Det er ikke så lett å forklare til snekkerne hva skriptorium er i et kloster, men det er en god utfordring. Et annet spørsmål er hvorfor vi ringer klokka flere ganger. Det gir mulighet til å snakke om felles bønn utover dagen og at den begynner tidlig om morgenen osv. Det åpner dører til vårt liv, selv om de ikke forstår alt. Et eksempel er problemet med gjennomboring av brønner (br  Arnaud)

Økumenikk

 

Som katolikker tenkte vi da vi kom til Norge, et land som hovedsakelig er protestantisk, at økumeniske spørsmål skulle være viktige. Vår katolske biskop Bernt og den luthersk biskop Tor Singsås hadde skrevet en tekst hvor det ble sagt at vår ankomst var viktig for deres respektive kirker. Siden var alltid disse ord som en rettesnor for oss.

Da Pave Frans kom til Sverige i anledning av 500-årsjubileet for reformasjonen, var vi veldig interesserte og glade.

En påstand ble der tydelig gjentatt: «Det som forener oss er viktigere enn det som skiller oss».

Selv om det ikke finnes i protestantismen en god verdsettelse av monastisk liv, er det imidlertid i cistercienser tradisjonen punkter som kan være passende for lutheranere. Historisk sett ville Bernard av Clairvaux en reform i kirken, og fordømte med skarpe ord samtids misbruk, avvik eller frafall i kirken. Det er kjent at selv om han ikke alltid var enig med ham, aktet Luther Bernard høyt. Men det finnes punkter som er mer relevante for oss i dag i dette felleskapet.

I den monastiske tradisjon er det, særlig hos cistercienserne, gitt stor plass til de Hellige Skrifter, med en praktisering av lectio divina som grunnmuren til bønnelivet. Bernard undertrykker at det å høre Guds Ord i troens lydighet må komme først. Det dreide seg om å høre først, og så å se. Synet skal komme senere. Nå ser vi ikke hva vi tror, ifølge Paulus. Men det er ikke nok, det som vi ser må ikke forstyrre lyttingen, fokuseringen på Guds Ord. Derfor bør cisterciensernes stil være naken og nøktern. Det er også grunnen til Bernards motstand mot rikdommer i kirken og geistlighet som likte overdådighet, pomp og prakt, alt som kunne være en fornærmelse mot de fattige. Dette er ikke fjernt fra det som vår pave Frans vil fremme i kirken.

Cisterciencenes stil er nøktern, og svarer til en oppmerksomhet om det som er sentralt i troen, Jesus Kristus. Det hjelper til å korrigere en tendens i katolsk tradisjon som noen ganger setter andakter i første rekke, til skade for det som er vesentlig i troen.

Men omvendt, kan lutherane finne en rikdom hos katolikker, som mangler hos dem. Hvis det hjelper dem bedre å leve evangeliet, må vi glede oss, fordi som Paulus sier, er det viktigste at evangeliet blir forkynt.

Som konklusjon:

Til slutt ville jeg bare fremheve ett punkt.

I dag dominerer det visuelle. Det er bilder overalt, og vi kan ta bilder av alt på et øyeblikk, få bilder eller sende dem overalt, og det er fantastisk. Det er det samme for all slags kommunikasjon, med telefon, internett, I-pad og Facebook.

Folk, særlig de yngste, bruker mye tid på å kommunisere. Det gir inntrykk av at vi kan få øyeblikkelige svar på alle slags spørsmål, og at vi kan bestille hva som helst øyeblikkelig. Kanskje cistersiensernes spiritualitet er utdatert?

For å høre, særlig når det gjelder Gud, trenger vi avstand, tid, tålmodighet. Gud svarer nesten aldri øyeblikkelig. Og det er i motsetning til moderne mentalitet som ikke favoriserer åndelig liv. Det er en utfordring vi må være oss bevist.

Monastisk liv er tilbaketrukket fra verden. Og det er et spørsmål i nåtidige klostre om bruk av kommunikasjonsmidler, noen regler må settes med hensyn til hva som er en god praksis.

En monastisk grunnleggelse har som mål å overlevere monastisk liv der klosteret grunnlegges. Det stiller spørsmål til kall og normene i klosterlivet. Dette er vanskelige utfordringer, men det finnes alltid utfordringer når Gud kaller. Det har vi alle opplevd, og vi opplever det hver dag når vi svarer ja til Gud. Hvorfor kunne ikke andre gjøre det samme? Vi er ikke bedre enn de andre. Men vi må ikke skjule at det finnes forsakelser, og blant dem er en slags avvenning av øyeblikkelig kommunikasjon som en nødvendighet for kallet til monastisk liv.

Som for mannen i lignelsen som selger alt for å få åkeren hvor det finnes en skatt. Forsakelse er ikke foraktelse. Det vi forsaker er ikke noe vi forakter, men noe vi forlater av hensyn til Guds rike. Jesus er viktigere, derfor gir vi ham prioritet. Da kan Guds kall tiltrekkende også for nye generasjoner.