Preken for 22. alminnelige søndag 2017

september 14, 2017

Mat 16, 21-27

«Vik bak meg, Satan! Snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier.»

Dette er skarpe ord fra Jesus til Peter. Hvorfor er Jesus så hard med ham, betrakter ham som en snare, en felle, på Jesu vei, mens Peter tilsynelatende bare ville unngå forfølgelse, lidelse, en død i vanære.

Andre spørsmål melder seg etter disse harde ordene fra Jesus: Er menneskenes tanker alltid knyttet til Satan? Er Jesus som disse menneskene, som ser Satan overalt? Hvor er satan egentlig? Vi vet også at det finnes mennesker som ikke ser Satan noen sted.

Da Jesus var i ødemarken og ble fristet, anerkjente han tydelig Satan da denne avsløret sitt ytterste mål, at Jesus tilba ham istedenfor Gud. Satan skjuler seg bak avguder som krever menneskets tilbedelse: det være seg penger, eller makt, eller kroppen med vellyst og skjønnhet. Penger, velstand og rikdom, vellyst og skjønnhet er ikke dårlig i seg selv, men hvis de blir avguder da blir de snarer på Guds veier. Jesus forkynte Guds rike og omvendelse, at det var fare for dem som ville beholde egen makt som en avgud – yppersteprestene, de eldste og lovkyndige. Jesus ville ikke lidelsen og døden i seg selv, men han visste at hvis han skulle forbli  trofast mot Gud, kunne han ikke unngå fornektelse og døden.

 

Noen ganger er kompromisser mulige, noen ganger er de overhodet ikke mulige, og likevel handler vi  som om de var mulige. Kanskje på grunn av feighet? Dette er også sant i menneskelige ting. I krigstiden var det, for eksempel med nazismen, umulig å inngå kompromisser uten å være medskyldig i forferdelige forbrytelser. Men å gå inn i motstandskampen mot nazismen, var ekstremt farlig. I dag vet vi at vi ikke kan beholde vår velstands vaner eller praksis: i tillegg til at det er urettferdig overfor dem som ikke har nok å leve av, er det farlig for planetens fremtid. Men mange, kanskje også vi, foretrekker å leve som om det ikke er noen problem, fordi velstanden er blitt som en avgud.

 

Det er én ting Peter ikke hører i Jesu ord. Han ser bare forfølgelse, lidelse og en voldsom død i vanære. Men Jesus sa også at han skulle bli oppvekket fra de døde tredje dagen etter. Peter, som de andre, hørte ikke dette, til tross for at Jesus gjentok dette. Selv etter Jesu oppstandelse var de uforstandige, trege til å tro alt det profetene hadde sagt. Som Peter ser vi ofte bare forsakelsen og døden, mens vi glemmer at det er veien til livet og oppstandelsen.

 

I dag har noen et katastrofalt syn på virkeligheten, men vi må anerkjenne, uten å være for troskyldige, at det finnes store farer. Satan fortsetter å stå bak det som ser bra ut, som virker positivt, men som til slutt fører til avgudsdyrkelse og det som følger: frafall,  kompromisser som ikke skulle overveies.

Det finnes en annen vei enn veien til falske kompromisser. Vi må ikke være som dem som er uten håp – håpet om et nytt liv og oppstandelsen. Da får vi styrke fra Gud, for å sette vårt liv til for Jesu skyld, og da skal vi finne det igjen.

Advertisements