Preken for den 5. søndag i fastetiden 2020

april 1, 2020

Joh. 11 

Dette evangeliet om Lasarus oppvekkelse er unikt. Det står ikke noe parallell fortelling i de andre evangeliene. Allerede lang tid tilbake har eksegeter spurt seg: Hvorfor snakkes det om Lasarus oppvekkelse bare i Johannesevangeliet? Lagrange for eksempel, i sin tid, foreslo en løsning som i dag kan høres litt merkelig ut. Som Johannes skrev selv, ville Jødene utrydde Lasarus fordi han var et levende vitne på Jesu sannhet. Hvis synoptikerne, Markus, Matteus og Lukas ikke snakker om Lasarus oppvekkelse, er det fordi at de skrev tidligere enn Johannes, og på denne tiden kunne det være en fare for Lasarus å snakke om ham fordi han sannsynligvis enda var i live. Det var ikke tilfelle da Johannes skrev sitt evangelium senere.

Kanskje vil man aldri finne et svar på dette spørsmålet, og et mer passende spørsmål er heller: Hvorfor er denne fortellingen helt unik i Johannes evangelium? Vi vet at dette evangeliet i særdeleshet fokuserer på å vise hvordan Jesus mestrer og dirigerer alt med stor guddommelig frihet: Dette er så tydelig i denne fortellingen om oppvekkelsen av Lasarus. Alt det som er i ferd å skje, hver detalj kunne vi legge til, skal «fremme Guds ære, for gjennom den skal guddomsglansen skinne om Guds Sønn».

Etter å ha hørt om Lasarus sykdom, visste allerede Jesus at han var død og sa rett ut: «Lasarus er død, og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan lære å tro». I tillegg blir «Jesus værende hvor han var i to dager til», og teksten presiserer: «da Jesus kom frem, fant han at Lasarus, allerede hadde ligget fire dager i graven». Det som er underforstått er at Jesus visste, og ville – før han drog til Betania med sine disipler – at forråtnelsen av liket skulle ha startet. Dette svarer til det som skjedde etterpå, da Jesus befalte å ta stenen bort fra graven. Marta innvender da: «Herre, han stinker sikkert allerede, det er nå alt på fjerde dagen». Hvis Johannes insisterer på å fortelle dette, er det ikke fordi han liker makabre detaljer, men for virkelig å understreke poenget i det som Jesus svarer til Marta: «Sa jeg deg ikke at dersom du tror, du skal se Guds herlighet lyse?» Det faktum at Lasarus lik var gått i forråtnelse og likevel blir oppvekket, viser med all tydelighet Guds herlighet.  Dette er et klart og utvetydig budskap om den ytterste oppstandelse.

Det er sagt at Lasarus bare kom tilbake til det naturlige livet og at han igjen skulle dø. Det er sant, men hans oppvekkelse er et tegn, som i seg selv betyr mye, mye mer. Dette tegnet er større enn oppvekkelsen av enkens sønn fra Nain i Lukasevangeliet, eller for eksempel Elisjas oppvekkelse av enkens sønn. Det kan jo tenkes at noen kommer tilbake til livet kort tid etter døden, før forråtnelsen er i gang. Men med Lasarus står vi overfor noe helt unikt som er knyttet til Jesus, og det minner oss om det som skjedde med den blindføde mannen. Han sier selv: «Så lenge verdene har bestått er det uhørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt». Det som skjer her med Jesus og Lasarus kan heller sammenlignes med Esekiels syn (Kap. 37) om de tørre ben som ble levende igjen. Der sier Gud: «Jeg lar det komme sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så gir jeg dere livsånden, og dere blir levende. Da skal dere sanne at jeg er Herren». Dette er tegn på den nye skapning, den nye verden knyttet til oppstandelsen som er Guds definitive frelsesverk. Vi finner en beskrivelse av dette verket i første lesning fra Esekiel når han tolker den fortellingen av de døde ben som blir levende: «Dere skal sanne at jeg er Herren, når jeg åpner gravene deres, mitt folk, og lar dere stige opp av dem. Jeg gir dere min Ånd så dere blir levende og lar dere bor i deres eget land».

 

Da Marta sa om sin bror: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag», svarer Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve, om han enn er død». Som så ofte i Johannes evangelium er den ytterste realiteten allerede til stede nå. Oppvekkelsen av Lasarus viser det på en utmerket måte.

Jesus viser seg aldri tydeligere som Guds like enn her. Hans ord før Lasarus oppvekkelse vitner om det. «Far jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hørte på meg». Det fins ikke spor av tvil i disse ordene som uttales før oppvekkelsen, ikke etter. Han trenger ingen bekreftelse. En slik overbevisning og sikkerhet er guddommelig, den stoler på Jesu unike forhold med sin Far.

 

Det første tegnet i Kana var også unikt, og heller ikke dette tegnet snakkes det om i de andre evangeliene. Dette siste tegnet med Lasarus er også unikt. Johannes stiller oss her foran yttergrensen av vår historisk og begrenset virkelighet preget av sykdom og død, og så viser han oss en annen realitet, som vi nesten kan røre gjennom troen på Jesus, Guds Sønn. Det gir oss en unik sikkerhet og overbevisning, for hva skulle vi være redde?