Preken for den 25. alminnelige søndag A 2020

september 22, 2020

Mat 20, 1-16

«Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren». Denne setningen fra Jesaja som vi hørte i den første lesningen, kan vi knytte til evangeliet i dag. I lignelsen, representerer husbonden i vinmarken, Gud. Han driver sine anliggender på en rar måte, og hans tanker er ikke som de vanlige tanker: Han gir akkurat den samme lønn til alle, til dem som har arbeidet mye, har slitt i solsteken hele dagen, og til dem som har bare arbeidet en time om kvelden. Herrens gjerninger kan til og med se ut som om de er urettferdige.

Vi kan godt forstå dem som mukker høyt mot husbonden, særlig i et samfunn der reglene er de samme for alle. Alt må betales på en rettferdig måte. Når det gjelder pensjon, for eksempel, ser vi en komplisert beregning etter antall år du har arbeidet, og hva slags arbeid var det osv … og alle mener at det er rettferdig. Med Gud står vi overfor en helt annen logikk, og det forstyrrer oss. Vi vil så gjerne vite hva vi må bidra med til ham for å få tilbake det som synes vi fortjener. For å være ærlig, er alltid noe i oss som svarer til denne mentaliteten.

Det er en bemerkelsesverdig kontinuitet fra profetene og inn i det nye testamentet når det gjelder å utrykke at Gud gir sine gaver gratis. Jesaja er ikke et unntak når han sier at Guds tanker er ikke som våre tanker. For Gud viser barmhjertighet og tilgir til alle. Tilgivelsen er like ufortjent for dem som får en denar for å ha arbeidet hele dagen som de andre som bare arbeidet en time. Hos Jesaja var bakgrunnen at alle nasjoner skulle slutte seg til Israel for å tilbe i Jerusalem, og i Det nye testamentet skulle Evangeliet først gis til jødene og deretter til Hedningene. I Paulus fremstilling i Apostlenes gjerninger, kommer det tydelig frem at Jødenes motstand gjorde at de ble de siste, og Hedningene ble de første. Dette gir oss en nøkkel for å forstå vårt Evangelium. Det er fordi de første ikke aksepterer at de siste får lønn som dem, at de blir de siste. De vil ikke følge Guds plan som er barmhjertighet for alle, for de siste, som for de første.

I Johannes evangelium i kapitelet om den samaritanske kvinnen, finner vi disse ord: «Dem som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at en sår, og en annen høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid». Disse ord er ikke rettet til Hedningene i forhold til Jødene, men til disiplene. De er salige fordi de får se hva mange hadde lyst å se før dem. Apostlene høster det profetene sådde.

Det er en universell lov på et menneskelig nivå, at vi kan arve dårlige ting fra våre forfedre, men ofte nyter vi godt av deres arbeid, og vi har det stort sett bedre enn dem. I arven vår kan vi også få troen fra våre forfedre. Men det er noe spesielt med troen, og det gjelder for alle generasjoner: Vi har alle fått barmhjertigheten gratis. Det er denne bevisstheten som gjør at vi ikke bare gleder oss over det som de andre får med oss, men også deler det som vi får, og sprer det, på samme måte som Israel burde invitere alle nasjoner til å komme for å tilbe i Jerusalem, slik Jesaja skriver. Skriften viser at det faktisk finnes en sterk motstand mot dette i menneskenes hjerter. De ønsker å beholde sine privilegier og sine rettigheter. Det er en falsk rettferdighet når man mener at de andre må betale, eller få lønn etter strev, akkurat som oss. Denne forankrede mentaliteten kan forandres hvis vi er bevisst at vi også har fått en gratis barmhjertighet og at vi alle, på grunn av dette, er grunnleggende like. Uansett så kreves det en nødvendig omvendelse av oss, hvis vi ikke vil bli de siste selv om vi var de første.