Et uvanlig besøk

Alt begynte i januar måned : En medarbeider hos fylkesmannen spurte om vi ville ta imot et besøk av Kronprinsesse Mette Marit når hun kom på våre kanter.  Hun skulle til Levanger for å besøke asylmottaket der.  Vi følte oss beæret og glade over dette tegnet på anerkjennelse av vår lille kommunitet fra kongefamilens side, for initiativet kom fra Slottet selv.  Men vi var samtidig litt betenkt over hvordan organiseringen av et slikt besøk skulle skje og over presseoppmerksomheten vi  ville bli til del.  Derfor ba vi om at det skulle skje uten at pressen var til stede, og slik at dette ble respektert.  Så lenge planene om besøket ikke var offisielle, det ble de ikke før i begynnelsen av februar, måtte vi være helt diskrete.

 

Vi hadde mange spørsmål :  Hvordan skulle vi tiltale henne ?  Måtte vi holde en tale ? etc.  Rådet fra vår venn ; Karl Gervin, gjorde oss trygge :  « Når jeg kommer på besøk, holder dere en tale da ?  Nei, det er ikke nødvendig da heller, ganske enkelt ! »  Og alt skjedde på ganske enkelt vis.

 

Dagen ble nøye planlagt : Vi hadde mange møter med de som organiserte besøket og med politiet før dagen opprant.  Dagen i forveien kom det en enorm måkebil fra kommunen for å gjøre veien klar og unngå at noen av bilene i kortesjen skulle skli i den glatte bakken…  Det hadde vært greit om et medlem av kongefamilen besøkte oss hver uke !

 

Kronprinsessen skulle komme kl 11.05, for et besøk på 30 minutter.  Fra kl 10.30 var barna fra barnehagen rett ved klosteret på plass med noen mammaer og noen naboer. Mens vi ventet på kronprinsessen ble området rundt klosteret forvandlet til en lekeplass : Foran porten ble det laget en sklie, steinhaugen der ble til et lite klatrefjell… Men snart ble det på tide å stille høytidelig opp på begge sider av veien for å motta Kronprinsesse Mette Marit.

 

Vi møtte henne da hun kom ut av bilen, et stort smil fra henne roet oss ned.  Vi klatret opp stien, grundig strødd av en politimann som sa prinsessen hadde dårlige vintersko med høye hæler og han ville unngå at hun skulle skli.  Kronprinsessen hilste på barna og snakket litt med ett av dem, som sikkert var mer lamslått av forlegenhet enn av den iskalde vinden som sveipet over åsen.

 

Vi fant veien til kapellet, sammen med noen offisielle representanter, for å forklare hvor vi kommer fra, presentere det klosterlivet som kan starte når vi er mange nok og har de midlene som trengs (det blir nok ikke i år).  Kronprinsessen spurte om vi var der for alltid, om vi kunne bli sendt andre steder ?  Hun selv og barna hadde nylig besøkt et buddistkloster fortalte hun.

 

Det var viktig for oss, ved hjelp av noen øyeblikksbilder, å fortelle henne hvor godt vi er blitt mottatt og støttet her, og at dette raskt har gjort det mulig å etablere et liv som fungerer bra, og som fremfor alt viser hvor meningsfylt vår tilstedeværelse er her i Munkeby.

 

Vi fortalte henne også at vi ønsker å ta imot nordmenn som er interessert i åndelig fordypelse, eller til og med bli munker.

 

Så, ledet av ysterimesteren, fikk kronprinsessen besøke ysteriet og avsluttet med å smake på osten.  Selv om ost ikke er hennes yndlingsrett… så det ikke ut til at hun mislikte Munkebyosten, hun var tilog med litt lettet da hun sa : « den er faktisk ikke SÅ sterk ! »

Blant gavene som kom fra Munkeby (gjett fra hvem ?) var det et vakkert innrammet bilde av ruinene av Munkeby kloster.

 

Uten helt å vite hvordan, føler vi at et slikt besøk, helt ulikt andre besøk, knytter oss nærmere og dypere til dette landet.  Vi lovet å be for henne etter at hun hadde dradd og uttrykte vår takknemlighet for den uventete gaven hun hadde gitt oss ved å tilbringe tid sammen med oss.

This slideshow requires JavaScript.

Reklamer

%d bloggers like this: