Bernard og Luther

I anledning Sankt Bernards festdag, vil vi gjerne dele denne artikkelen med dere, som er skrevet av Karl Gervin.

SAMMENHENGEN MELLOM KATOLSK OG PROTESTANTISK:
BERNARD AV CLAIRVAUX OG MARTIN LUTHER

Karl Gervin, seniorprest em. i Oslo lutherske domkirke

På Festen for Korsets opphøyelse 14. september 2009
markerte en høytidelighet med stor oppslutning
at cisterciensere var vendt tilbake til Munkeby i Norge.

Her hadde ordenen hatt et kloster i middelalderen,
og som den gang skulle dette bli
den nordligste av alle ordenens kommuniteter.

Middelalderkommuniteten flyttet
etter hvert noen mil til øya Tautra.
Der har cisterciensersøstre slått seg ned i våre dager.

I Norge tilhører nå rundt 75 prosent av befolkningen
– iallfall nominelt – Den norske og lutherske kirke,
og dermed en tradisjon som har tatt avstand fra
svært mye av sin katolske arv og stengt sine klostre.

Det var derfor mange som undret seg på hvordan
disse to nye kommunitetene ville bli tatt i mot
i denne lutherske sammenhengen,
men det har gått riktig bra.

For brødrene og søstrene har det naturligvis vært
hardt og målbevisst arbeid i mange år, men de har lykkes:
Enkel livsstil og stor innsatsvilje har avtvunget respekt.

Deres ankomst vakte også til live forestillinger
på folkedypet som ikke var glemt,
og man begynte å snakke om «våre munker» og «våre nonner».
Viktigere var at man hos disse cistercienserne
og i deres katolske spiritualitet
også så felles evangeliske anliggender.

Da brødrene vendte tilbake
uttrykte den katolske og den lutherske biskopen over området
derfor i en felles uttalelse sin glede over den nye kommuniteten
«hvor Gud får være det ene sentrum».

Teksten i dette foredraget om
Bernard og Luther, om katolsk og luthersk,
er gjennomgått i samarbeid med disse
cistercienserne høyt mot nord.

Det er et aktuelt økumenisk anliggende vi skal ta for oss

En av den katolske middelalderens
helt store representanter i klostersammenheng
var cistercienseren Bernard av Clairvaux.
På terskelen til nyere tid ble Martin Luther
en nøkkelfigur i protestantisk sammenheng,
og han stengte klostrene.

Både på katolsk og luthersk side har det – og ikke så forbausende –
vært liten interesse for å lete etter en forbindelse de to imellom.
Lenge var man særlig opptatt av mystikkens plass hos dem.
La oss nøye oss med to eksempler – ett fra hver side:

Tidlig på 1900-tallet ble tyskeren Adolf Harnack på mange måter
den toneangivende lutherske teolog.
Han var særlig opptatt av Bernard som mystiker,
og sa «Man kan aldri gjøre mystikk til noe protestantisk».

I siste del av 1900-tallet sa Etienne Gilson
på katolsk side at
«cisterciensermystikk og lutherdom
forholder seg til hverandre som vann og ild.»

Relasjonen mellom de to var et ikke-tema da jeg studerte teologi.
Ytterst få hadde lest noe særlig av Sankt Bernard,
og det er ikke blitt så mange flere siden.

Men ble man den gang fristet til å sjekke litt nærmere,
kom det fort frem opplysninger om tre hundre
sitater fra Bernard hos Luther.

Senere har iherdige tyske forskere påvist to hundre til.

Ikke minst på katolsk hold har det vært
en ny interesse for forholdet mellom de to,
etter at mye av nythomismen har veket
plassen for kirkefedrenes og klostervesenets teologi.

Og kanskje særlig etter 2. Vatikankonsil
har både katolikker og lutheranere
fått øynene opp for at forholdet mellom Bernard og Luther
er mer spennende enn det som vanligvis har kommet til uttrykk.

Det er et av mange eksempler på at
det ikke bare er oppstått en sprekk
i veggen som har skilt luthersk og katolsk teologi og spiritualitet –
det er dører som er åpnet og som vi må gå gjennom.

Det er flott at det store jubileet
for grunnleggelsen av Clairvaux
nå markeres med at vi nå i kveld
skal holde Bernard og Luther sammen –
to store representanter for kristen spiritualitet:
Og det er på sin plass at
det skjer i rammen av Bønneuken for kristen enhet.

La oss begynne med de ytre trekk

Av utseende var de nok svært ulike.
Beretningene om Bernards strenge livsførsel var mange.
Luther utviklet seg i motsatt retning og
var nok av legning ingen asket og ble etter hvert ganske fyldig.

Men ellers er mange fellestrekk slående:

De levde begge i overgangstider,
da mye i samfunnslivet var i endring.
De sto overfor en kirke som trengte reformer.
Med sterke og overbevisende personligheter
var de godt rustet for å gi seg i kast med oppgavene.

De fikk begge stor betydning for utviklingen av kirkelivet
som rådgivere og trendsettere.
I Bernards livstid grunnla – eller mottok – Clairvaux sytti datterklostre,
som i sin tur førte til ytterligere 94.
Da Luther døde hadde hans variant av reformasjonen
fått fotfeste i store deler av det tysktalende Sentral-Europa
– og i alle de fem land som vi kaller nordiske land i dag.

De ble også produktive forfattere med stor sans for språk.
Av de to var nok Bernard den største stilisten
og han satte en standard mange skulle følge.
Det er jo sagt at cistercienserne ga avkall på mye –
men ikke på vakkert språk.

Luther var nok frodigere og folkeligere,
og kunne iblant uttrykke seg ganske vulgært.
Men hans rolle ikke minst som bibeloversetter og salmedikter
fikk stor betydning for utviklingen av tysk.

Med sin sans for språk fikk de også begge
ry som fremragende predikanter.

De hadde begge brodd mot skolastikken –
Bernard mens den var i sin begynnelse,
Luther da dens glanstid var over.

Begge skrev mye:
Luthers samlede verk utgjør 64 bind.
Fra Bernards side er det bevart omkring
500 brev, 330 prekener, og 13 avhandlinger,
og det er spor av alle disse sjangerne hos Luther.
som også har kjent noen av de mange løsrevne sitatene
og noen av historiene som sirkulerte om Bernard,
etter at hans omdømme hadde
vokst betraktelig på 1400- og 1500-tallene,
Bernard og reformasjonens begynnelse

Da den unge Luther gikk i kloster i 1505
valgte han de strenge augustinerne i Erfurt.
Det betyr at han møtte tidens katolisisme på sitt beste.

Like lite som i dag lærte Den katolske kirke at
mennesket frelses ved sine egne gode gjerninger
– frelsen er en Guds gave,
men man la vekt på at mennesket skulle legge grunnen
ved å gjøre det som sto i dets makt –
– og angre oppriktig og elske Gud.

Det var dette Luther ikke fikk til: Han fryktet Gud.
Det hjalp ikke at han gikk helhjertet inn for klosterlivet
– han må ha vært en mønstermunk –
men han opplevde altså at han kom til kort,
og det ga ham store anfektelser.

Da kom en gammel munk Luther til hjelp.
Han trøstet den unge klosterbroren med å si at
syndtilgivelse blir gitt gjennom hver enkelts tro
– og han fortsatte med å legge til at
«denne fortolkningen blir stadfestet gjennom
et utsagn av Bernard i en preken om Maria:
«Dine synder er deg tilgitt – rettferdig gjennom tro».

Denne historien om hvordan Bernard trøstet Luther
lar seg tidfeste til begynnelsen på
Luthers reformatoriske gjennombrudd
ikke så mange år etter at han var gått i kloster.

Luthers nære medarbeider og fortrolige
Philip Melanchton forteller at Luther sa at
han var blitt meget beroliget av dette.

Melanchton skriver ikke hvilken av Bernards
prekener Luther ble veiledet av på denne måten,
men når vi følger Luther videre
ser vi tydeligere hvor hos Bernard det var Luther festet blikket.

Salmenes bok

har jo alltid spilt en vesentlig rolle i klostrene.
Når Luther snart ble kalt til å undervise på
det splitter nye universitetet
et par kvartaler nede i gaten,
er et det ikke forbausende at hans løpebane startet med salmene:

Bernard dukker opp allerede i Luthers arbeid
med å tolke salmene i 1512 – og i salmeforelesningene i følgende år.
I disse forelesningene siterer han Bernard
eksplisitt 24 ganger – og 12-15 ganger implisitt.
Fem ganger gir Luther direkte kildeanvisning,
og hver av disse gangene dreier det seg om Bernards prekener.

Klosteret i Erfurt hadde Bernards
Prekener over Høysangen og Prekener over kirkeårets tekster. Luther må også ha kjent Bernards
fire prekener Louange de la Vierge Mère,
– prekener om Maria –
de som på latin kalles Super Missus Est
men dette har kanskje vært indirekte.

Luther følte altså at han kom til kort i sitt klosterliv –
og han belyser nå de kristnes – og kirkens – prøvelser gjennom historien
blant annet med bruk av Bernards prekener
over Salme 90: Den som bor hos Herren.

Luther kunne slutte seg til det Bernard sier
om hvem som ikke bor under Herrens beskyttelse i det høye:
Det er de som ikke håper, de som har oppgitt å håpe,
og de som håper forgjeves.
De første bor i sine fortjenester, de andre i sine trengsler,
de tredje i sine synder.

Luther selv konkluderer den andre forelesningsserien
over Salmene med å si at
«Jeg ser at divus Bernhardus – den ærverdige Bernard –
peker seg når det gjelder kunsten å meditere over Skriften,
og han hentet hele sin rike lærdom av den.»

Når Luther deretter fortsetter sine bibelstudier,
dukker Bernard umiddelbart opp igjen.
Vi må se nærmere på hvordan Bernard er så til stede når Luther
i 1515 går videre til Det nye testamente og Paulusbrevene.

Romerbrevet

Dette er som vi har streifet tiden for
Luthers reformatoriske gjennombrudd.
Nå begynner Luthers teologi å utkrystallisere seg,
og det har nok ofte vært oversett at
Bernard spilte en rolle i denne sammenhengen.

Apropos Rom 13 skildrer Luther utførlig og åpenhjertig
kirkens problemer – og han sier blant annet at
«med rette angriper den hellige Bernards dette
i 4. bok av De la Considération»:

Paven er omgitt av dårlige nære rådgivere –
«de er mer fylt av honning enn noen andre som roser,
men de er uten rivaler når det gjelder å fornedre …
Og biskopene «vier all sin oppmerksomhet til småting –
og setter lite eller ingen ting av til det som virkelig er viktig.»

Det hører med til bildet at selv om Luther skrev dette i manuskriptet,
tok han det ikke med denne kirkekritikken i selve forelesningen –
foreløpig var han forsiktig.

*

Og det var en annen side ved Romerbrevet
som ble vesentlig for de lutherske reformatorene.
I Romerbrevet fant de grunnlaget for sin overbevisning
om at mennesket er helt avhengig av Guds nåde
og at denne nåde får vi gratis.
Reformatorene sa at dette var sentrum i deres lære –
de sa det var dette hele reformasjonen sto og falt med.

Derfor er det viktig og påfallende at
på dette punktet ble Bernards forståelse av Romerbrevet
en støtte for Luther.

I sin forelesningsrekke siterer Luther fra Bernards
Første preken om opptagelsen:
Her sier Bernard allerede i innledningen:
«Og fremfor alt bør vi tro at
vi ikke kan motta tilgivelse for våre synder
på annen måte enn av Guds nåde,
og dernest at vi ikke kan gjøre noen god gjerning
uten å søke tilflukt til den samme nåde,
og så til slutt at vi ikke kan gjøre oss fortjent til det evige liv
gjennom noen god gjerning
om ikke Gud gir oss det gratis.»

Luther gjengir lange avsnitt av det Bernard sier, og blant annet:
«det er nødvendig … at dere holder godt fast på at
deres synder er tilgitt.
Og ifølge apostelen er mennesket rettferdiggjort
gratis gjennom tro.»

Og egentlig burde denne enigheten
mellom Bernard og Luther ikke overraske.
Selv om det nok ikke ble sagt så tydelig på reformasjonstiden,
har Den katolske kirke alltid ment at
mennesker frelses av Guds nåde alene.

Derfor skulle egentlig ikke noen bli
forbauset over resultatet, da representanter
for Vatikanet og Det lutherske verdensforbund
i 1998 i en Felles erklæring konstaterte
«at det finnes en enighet mellom lutheranere og katolikker,
når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdigjørelseslæren».

Det ville jo være underlig om ikke to
så grundige eksegeter som Bernard og Luther
hadde gjort mange av de samme iakttagelsene.
Det dreier seg mer om en felles oppdagelse
av frelsesmysteriet, av krybbe og kors.

Det var da heller ikke her de første slagene skulle stå
da stridighetene omkring reformasjonen brøt løs for alvor.

Tesene

Det har vært vanlig å regne Luthers teseoppslag
som den lutherske reformasjons startpunkt.

Det er ikke tilfeldig at det braket løs i Wittenberg.
Byen var liten, men kurfyrsten hadde store ambisjoner,
og med familieformuen hadde han ressurser nok.
Han grunnla et universitet som averterte med
det siste nye fra vitenskapenes verden.
I Slottskirken like borte i gaten fortalte en katalog at
samlingen helgenrelikvier også var oppdatert og telte 17 443,
og blant annet englefjær og hår fra Kristi skjegg.

Alle lutheranere har hørt hvordan reformasjonen
startet med at Luther slo opp sine teser
på døren til denne slottskirken i Wittenberg.

Som mange slike storartede historier
står nok også denne for fall nå.
Hvorfor skulle han egentlig slå
sine teser opp på slottskirkedøren?
Universitetets oppslagstavle var nok mer nærliggende,
for foreløpig var det akkurat en akademisk drøfting han ville ha.

I de 95 tesene dukker det bare direkte opp
én autoritet fra kirkehistorien – den hellige Laurentius.
Men i tese 1 gjenfinner finner vi Bernards
tanker om en nødvendig og indre og livslang bot.
I tese 92 knyttes det til Bernards Sermon 33 sur le Cantique:
Virkelig fred finnes ikke i denne verden,
med korset som grunnlag er det
med nødvendighet prøvelse og lidelse.

To av kirkens store predikanter

Luther ga flere ganger uttrykk for at
mens han hadde innvendinger mot mye i Bernards avhandlinger,
satte han prekenene høyt.
Det er derfor ikke forbausende at
de fleste sitatene og referansene hos Luther
både hittil i dette foredraget og i det som følger
stammer fra Bernards prekener.

Disse prekenene siterer Luther oftere
enn noen ikke-bibelsk kilde,
og han gjør det hele livet –
men det er ikke alltid førstehånds –
og siden han siterer nokså omtrentlig iallfall iblant,
er det ikke lett å vite hvilken
preken eller avhandling han har stoffet fra.

Det er bevart 86 prekener av Bernard over Høysangen,
og Luther bruker materiale fra rundt 30 av dem.
Han har noen favoritter;
for sitater fra 26 av dem er til sammen benyttet 125 ganger.
Det gjelder særlig den 20. av disse prekenene,
der Bernard blant annet dveler ved det å elske Gud.

Men Luther har også seksti sitater fra andre prekener,
med en forkjærlighet for Bernards
prekener over tekster fra kirkeåret,
og særlig fra advent og jul, påske og oppstandelse .
– i alt bruker han 18 av dem eksplisitt og ganske utførlig.

Av dem alle var Luther mest imponert over
Bernards Første preken om opptagelsen.
Luther bruker materiale herfra i en preken over Joh 3
(og dette er det lengste av alle sitater fra Bernard hos Luther).
Luther sier at
«Bernard alene har grepet Kristus og
derfor er «verdig å kalles hellig Far».»

Men Luther er ikke glad for Bernards
fire prekener med Lovsang til Jomfrumoren,
på latin: Super Missus Est.
Det var jo disse som særlig hadde gitt grunnlaget for at
middelalderen mente Bernard hadde vært en doctor marianus.

Vi må se nærmere på hvordan Luther
mener de gir Maria for stor plass, sier for lite om inkarnasjonen
– men vi skal også dvele ved
hvordan Luther selv sier mer om Maria
enn lutheranere vanligvis vet at han gjør.

Maria

Da middelalderen rant ut,
var det to ting som særlig ble knyttet til Bernard:
Hans hengivenhet for Maria,
og hans forkynnelse av Kristi lidelse.

Vi skal først se på hva Bernard sa om Maria.

Selv om de tidlige biografiene nesten ikke omtaler
Bernards hengivenhet for Maria,
var han nå ved slutten av middelalderen kjent som doctor marianus.
.
Bernard hadde på mange måter brakt en fornyelse
eller intensivering av Mariavenerasjonen inn i kirken.
Med noen ord Paven brukte i sin hilsen til cistercienserne
ved ordenens 900års-jbiluem sa Bernard blant annet:
«Når dere følger henne blir dere ikke fortvilet,
når dere tenker på henne, går dere ikke vill.
Når hun holder dere, faller dere ikke.
Takket være henne når dere frem.»

Men det var også Bernard som sa:
Vi går ved Maria til Kristus.

På denne bakgrunnen er det interessant
å se nærmere på hva også Luther kunne si om henne.

Da reformasjonsforløpet i Tyskland skjøt fart for alvor,
kom Luthers liv i fare.
Han måtte bringes i sikkerhet på borgen Wartburg,
der han oppholdt seg inkognito og måtte beskjeftiges.
Det ser ut til å være under dette oppholdet
Luther beskjeftiger seg mest med Bernard.

Kanskje kan det være noe av foranledningen til
at mens begivenhetene stormet rundt ham,
skrev Luther en utførlig kommentar til Marias lovsang.
Dette er det de færreste lutheranere som vet.

Hele åtte ganger gjentar Luther at Maria
med rette kalles Guds mor.
Han mener at når Maria sier alle slekter skal lovprise henne,
da skjer det «med hele hennes kraft og stor oppriktighet,
slik et hjerte og sinn preget av ydmykhet og Guds nåde
må lovsynge Gud, og i sitt indre si og tenke:
«Velsignede jomfru Maria.»

Det er interessant at Bernard forkastet
tanken om Marias ubesmittede unnfangelse,
og mente det var fullstendig tilstrekkelig at
hun var velsignet i sin mors liv.
Luther mente at
Maria var syndfri i alle fall da Jesus ble unnfanget.

Han ser henne som et bilde på kirken,
og mener også at hun er himmeldronning,
men skriver at dette uttrykket ikke bør brukes,
siden det kan misforståes.
Han drøfter også Marias opptagelse i himmelen,
men siden Skriften ikke sier noe om dette,
lar han spørsmålet stå åpent.

På denne tiden var altså reformasjonen i full gang.
Men Luther kan likevel avslutte sin Magnificatkommentar med å si:
«Må Guds forståelsesfulle mor selv gi meg visdommens ånd,
så jeg på en fruktbar og grundig måte
kan utlegge denne sangen hennes.»

Og flere år etter sitt reformatoriske gjennombrudd fortsetter han:
«Vi ber Gud gi oss en riktig
forståelse av dette Magnificat …
Måtte Kristus innrømme oss dette
for sin kjære mor Marias skyld og på hennes forbønn.»

Det er påfallende at så mye av Luthers
respekt for Maria gradvis er forsvunnet
– i en kirke som på mange måter er blitt
mer luthersk enn han var selv.

Helgenene

Maria er jo den fremste av de hellige menn og kvinner,
den sky av vitner som omgir oss.

Men helgenene spiller liten rolle i lutherske kirker i dag –
for i synet på helgenene skulle Luther og reformasjonen
skille lag med Bernard og den katolske kirke.
Luther snakker gjerne om hellige kristne,
men det er ikke den katolske kirkes helgener han tenker på.

I Luthers Galaterbrevskommentar fra 1531 heter det:
« … vi ser helt klart at Kristus og apostlene kaller dem helgener
– ikke de som lever i sølibat eller er avholdende
eller utfører andre verk som gir inntrykk av
å være fremragende og storartede –
men de som er kalt ved evangeliet og er døpt.»

Samtidig kunne den lutherske reformasjon
bruke begrepet ‘helgen’ på en mer tradisjonell måte:
Dette ser vi i de såkalte bekjennelsesskriftene
som oppsummerer den teologiske basis i disse kirkene.
Det viktigste av disse dokumentene er Confessio Augustana,
som ble lagt frem i 1530 og utformet av
Luthers nære venn og medarbeider Philip Melanchton.

Her står det ikke så mye om helgenene:
«Om helgendyrkelsen lærer de (og altså lutheranerne) at
man kan holde frem minnet om de hellige,
for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger,
hver etter sitt kall …
Men Skriften lærer ikke å påkalle de hellige
eller be om hjelp fra de hellige.»

Men like etterpå skrev Melanchton også
et Forsvarsskrift for Confessio Augustana.
Her sies det mer, og det viser at det er utvikling på gang:
«Vi medgir også at de hellige i himmelen
ber for den universelle kirke i sin alminnelighet,
slik de også ba for kirken mens de levde.
Ja, de holder ikke opp med å be for den stridende kirke.»

Også lutheranere kan altså si at
på vår pilegrimsvandring gjennom denne verden
går vi der de hellige menn og kvinner har gått før oss,
veiledet av deres eksempel, styrket av deres tro
og hjulpet av deres forbønn.

Antropologien

Vi kommer ikke unna at
mens Bernard skrev en liten bok om Nåden og den frie vilje,
skrev Luther to store og nesten uleselige bind om Om den trellbundne vilje.

Luther var blitt provosert av Erasmus fra Rotterdam.
Erasmus skrev på tilskyndelse fra den engelske kong Henrik 8.
Kongen var på dette tidspunktet fremdeles katolikk,
og så med uro på hvordan Luthers synspunkter
fikk oppslutning over på Kontinentet.

Erasmus legger seg svært nær Bernard
når han skriver sin bok om Den frie vilje.
De er begge fullt klar over at menneskene
gjør utrolig mye dumt og galt,
og at deres frelse er helt avhengig av Guds nåde.
Men mennesket må ta i mot og si ja.

Luther mener at på det vi kan kalle det religiøse området
er menneskets vilje etter syndefallet trellbundet
og kan det bare velge det onde.
Bernards menneskesyn atskillig
mer optimistisk enn Luthers –
mennesket må selv si ja til Gud og det har noe Gud kan bygge på.

De var også uenige om verdien av klosterliv

– og det dreide seg særlig om to ting.
Med sin erfaring fra klosterlivet
tok Luther avstand fra de løftene man avla i et kloster,
og han avviste at klosterlivet var
en spesielt god vei å følge opp dåpen på.

La oss se på dette med løftene først:

Vi har hørt at Luther trådte inn hos augustinerne.
Ved inntreden i et augustinerkloster ba prioren
en bønn for de nye kandidatene
der han både sa at de
«måtte erkjenne at nåden bak deres conversion
var blitt gitt dem gratis»
(og det ville Luther vært enig i),
men prioren understreket også at kandidatene skulle
være lydige og legge vekt på å oppfylle sine klosterløfter
(og det var Luther uenig i).

Bernard drøfter disse løftene i sin bok om
Le précepte et la dispense – der han sier:
«alt det et menneske som har Guds mandat sier
skal mottas som om Gud har foreskrevet det –
så lenge det er klart at Gud ikke misliker det.»

Og går vi så til det andre punktet Luther hadde problemer med,
så sier Bernard om klosterliv som oppfølging av dåpen –
og det er i den samme boken:

«Hva kommer det av at blant all slags bot
er det bare klosterlivet som fortjener å kalles
‘dåp nummer to’?
Jeg mener at det er på grunn av
den fullstendige avvisning av verden
og det åndelige livs unike posisjon,
som opphøyer dette livet over alle andre …
det gjenskaper Guds bilde i mennesket,
likedanner med Kristus».

I en preken Luther holder i 1519 om dåpen,
sier han at klosterliv er en god dåpsutøvelse –
og samtidig approberer han den
monastiske livsstilen hos Bernard.

Men det er en utvikling hos Luther:
I en preken over Joh 15 tyve år senere
roser Luther først Bernard for å ha prekt Kristus,
men kritiserer at han bærer munkedrakt –
siden det nedvurderer andre kristne.

Kanskje så Luther seg blind på det man sa
om lydighet i klostersammenheng
– og ikke fokuserte i samme grad på det for eksempel
Bernard sier om ydmykhet.

Klosterliv dukker naturligvis opp flere steder hos Bernard,
og ikke minst i hans 17 ‘prekener’ til brødrene
i fastetiden over Salme 90.
Bernard sier han har valgt dette temaet i fastetiden,
siden det er denne salmen Djevelen siterer
når han frister Herren.
Temaet er den kristne pilegrimsvandring.
Det er intet å frykte – Gud er der for å beskytte med sin nåde.

Det ville Luther vært enig i.

I en bordtale i 1530 sa han:
«            Sankt Bernard var den ærligste mann som jeg ærer
høyere enn alle andre munker,
selv om han våget å si at det er et sikkert tegn på fortapelse,
om noen ikke vil bli i klosteret …
Om bare ikke klosterlivet hadde vært tvungent, men fritt,
da kunne det vært tolerert.»

I 1538 kom Luther tilbake til Bernard som munk:
«Når munker ble frelst, var de nødt til
på ny å kravle til Kristi kors.
Det var dette sankt Bernard gjorde,
Jeg holder ham for å være den frommeste av munker …
han er den eneste som er verdig til å bli kalt ‘Fader Bernard’
og til å bli studert flittig.»

Kirkekritikk

Det er ikke noe som tyder på at
Luther har kjent Bernards Forsvar for William,
men han hadde villet glede seg over Bernards argumenter.
De var innlegg i striden mellom de strenge cisterciensere
og mer liberale benediktinerne.

Bernard er klar i sin kritikk og skriver:
«Kirken har vegger som lyser og fattige som lider.
Hun kler sine steiner med gull og lar sine sønner gå nakne.
De rikes øyne næres på bekostning av de fattige.
De nysgjerrige finner noe som morer dem,
men de som lider nød finner ikke føde.»

Mest utførlig kommer Bernards analyse av
kirkens tilstand til uttrykk i De la considération.
Mange hadde før Luther brukt denne boken
i kritikk av kirken og Luther siterer den rundt femten ganger.

Boken er rettet til den nye paven Eugen 3,
som var cistercienser og hadde vært Bernards novise i Clairvaux.
Bernard gir den pavelige curie hard medfart.
Det er menn rundt paven som er
troløse mot sine overordnede og uutholdelige for underordnede.

Luther gir Bernard rett,
både når han kritiserer kurien
og når Bernard utvider perspektivet også til biskopenes ansvarsfelt:
Med rette mener han «den hellige Bernard» sier at biskopene
«vier alt for mye tid til småting,
men bare bruker lite eller intet
til de som er avgjørende.»

Klosteret i Erfurt der Luther altså trådte inn som munk,
hadde De la considération i sitt bibliotek.

Luther kjente boken tidlig,
og nevner den allerede i sin Romerbrevskommentar i 1515 –
der han lovpriser den.

Luther griper igjen til De la considération
da han ble innkalt på teppet
og måtte forsvare seg under et forhør i 1518.
Luther sier at når han selv er frimodig i sin kritikk,
så «følger jeg på dette punktet sankt Bernard
i boken hans til pave Eugen,
som det er rimelig at alle paver burde kunne gjengi utenat.»

Bernard og Luther skiller lag i bibeltolkningen

Når Luther i 1519 på nytt måtte forsvare seg i en berømt debatt,
dreide det seg enda en gang om hans kritikk av kirkestyret.
Når det gjaldt pavens rolle mente Luther at det
avgjørende var hva Bibelen sier om dette,
ikke hva tradisjonen senere hadde tolket ut av den.

Luthers opponent startet med å bruke
Bernards allegoriske tolkning av Peters forsøk
på å gå på vannet i Matt 14
for å underbygge teorien om pavens primat.

Luther er ikke fornøyd,
og mener man skal holde seg til den enkle og umiddelbare
mening når man leser Skriften.

Slik skulle katolikker og lutheranere langt på vei
lese og tolke Skriften forskjellig.

Som bibeltolkere var Bernard og Luther
enige om grunnleggende ting:
De mente Skriften skulle tolkes med Skriften.
Det er fordi Skriftens ord har en ytre klarhet
som derfor kan utgjøre troens fundament
og en indre klarhet som er hjertets forståelse.

Men Bernard fulgte klostertradisjonen han sto i
og skilte mellom en firefoldig fortolkning.
Luther avviser dette,
selv om han nok kan regne med en typologisk mening,
med paralleller mellom noen
gammeltestamentlige og nytestamentlige skikkelser og begivenheter
slik Skriften selv gjør.

Samtidig fant Luther frem til noen prinsipper
som han mente var til stor hjelp for å
ordne bibelstoffet og finne frem til det viktigste i Skriften.

I dag skal vi nøye oss med å se på ett av disse prinsippene:
Luther mente vi skal lete etter og legge vekt på
det som viser oss Kristus og gir ham plass.
Kristus alene

Når det gjaldt Kristi avgjørende rolle var Bernard og Luther
enige på en måte som iallfall få lutheranere er klar over:
Når de tolker Skriften kommer de begge frem til
det vi kan oppsummere som solus Christus.

Luther var tiltalt av det Bernard sier om
Kristi lidelse, likedannelse med Kristus og Kristi etterfølgelse.
Dette var utbredte tanker i Sen-Middelalderen,
og Luther kan ha mottatt impulser fra flere kilder,
men at han ikke minst følger Bernard ser vi,
når han kombinerer Bernards Preken 43 og 61over Høysangen
og mener Bernard fremfor noen er autoritet
når det gjelder Kristi lidelse og kors.
I den 43. sier Bernard:
«Her i dette  ligger min sterkeste overbevisning:
‘å kjenne Jesus, og Jesus korsfestet’.»

Stadig kommer Bernard tilbake til Herrens kors og lidelse.
Kristus elsket oss først, selv om vi var ubetydelige og ingenting.

Det er ikke underlig at Luther så ofte
vender tilbake til og siterer Bernards prekener over Høysangen.
Bernard bruker Høysangen for blant annet å minne om at
i Guds øyne står mennesket i en dobbeltstilling –
og han gjør det i tilknytning til kapittel 1
der bruden sier «Svart er jeg, men vakker.»
Det ligger nær Luthers ‘simul iustus et peccator’ –
på samme tid synder og tilgitt.

Ganske særlig bruker jo Bernard Høysangens
bilder av bruden og brudgommen.
Bruden lengter etter at Brudgommen skal komme
og hun regner slett ikke med at dette vil skje
på grunnlag av hennes «egne fortjenester.

Det kunne vært sagt på et luthersk bedehus
– men oftest uten bryllupssymbolikken fra Salomos Høysang
som Bernard er så tiltrukket av.

Det er også en viktig nyanse i Bernards ord om at «Bruden «håper»:
Luther ville nok sterkere understreket den sikkerhet
som tilliten til Herrens nåde gir de troende.
Men begge understreker at Herrens nåde
tenner kjærlighet i menneskene.

Men Luther kunne iblant bruke brudebildet –
og det gjør han i den lille boken Om et kristenmenneskes frihet.

Det kan også være verdt å reflektere over at
den protestantiske pietismen
innpå to hundre år etter reformasjonen
skulle komme til å sette bryllupsmystikk høyt,
selv om dette er blitt grundig neddempet siden.

Det skal ikke være noe som tyder på at
Luther har kjent Bernards vakre bok Om å elske Gud.
Mye kunne vært annerledes i kirkens historie
om Luther hadde kjent det Bernard skriver –
og om kirken hadde sagt det tydeligere på reformasjonstiden.

I denne boken Om å elske Gud
er slektskapet mellom de to påfallende.
Allerede i første kapittel minner Bernard om at
Gud «ga seg selv for oss uverdige uslinger».
I fortsettelsen har kapittel etter kapittel påminnelser
om hvordan «Troende vet hvor mye de
trenger Jesus og Ham korsfestet».

Det er ikke minst denne oppfatning og erfaring
av Kristus som måtte appellere til Luther.
I en preken over Joh 3 sier Luther at
Bernard alene har grepet Kristus og er verdig til å kalles Fader.

Og med ord fra Salmenes bok spør Bernard:
«Hva kan jeg gjøre for å gjengjelde Herren
for alle hans velgjerninger?
Fornuft og rettferdighet inspirerer til
å overgi seg helt til Ham som bærer alt som er til,
og insisterer på plikten til å elske ham av hele seg selv,
for jeg vet at han ikke bare har overgitt meg alt jeg er og har –
han har også gitt meg seg selv.»

Det påfallende sett med 1500-tallets og reformasjonens øyne er at
Bernard ikke er i nærheten av å nevne noen av
de fromhetsøvelsene reformatorene var opptatt av å forkaste.
«Den som ikke bare lovsynger Herren fordi han har vært god
mot den som lovsynger,
men rett og slett fordi Han er god,
elsker Gud for Guds egen skyld og ikke for sin egen.»
– og altså ikke med tanke på å sikre sin egen frelse.

Slik følger Bernard Luther hele livet

De fleste av Bernard-sitatene dukker opp hos den tidlige Luther,
men de er tallrike også etter at bruddet
med den katolske kirke var et faktum.
Etter at reformasjonen var et faktum i 1521
nevnes Bernard ved navn 300 ganger
i Luthers forelesninger, prekener, brev, og bordtaler.

I 1524 skriver han at «Sankt Bernard var en mann
av så stort sinn at jeg nesten våger å sette ham over
alle andre berømte lærere, både gamle og moderne».

Det er ingen periode hos reformatoren
da Bernard er helt fraværende,
for han har fulgt Luther gjennom hele hans yrkesaktive liv.

Seks år før han døde i 1546, kom Luther igjen tilbake til Bernard:
Han holdt fast på at Bernard hadde kunnet ta feil
på mange punkter.
Men «Når han er hos seg selv i tro,
da lærer han Kristus svært vakkert, han preker om
hans velgjerninger, tenner ild i mennesker
som lengter etter Kristi omfavnelse».

Når vi nå nærmer oss slutten på dette foredraget

kan vi trekke noen konklusjoner.

Bernard og Luther levde på forskjellig tid,
og hadde naturlig nok ulik agenda:
Ikke minst er det atskillig av det Luther kritiserte
som ikke sto på dagsordenen da Bernard virket.
De to teologene var også som vi har sett uenige på mange punkter.

Men de var enige om hvilken vesentlig rolle Kristus har
– i Skriften og hos de troende.
Og de var enige om det som reformasjonen sa at alt sto og falt med,
at Guds nåde var ufortjent og gratis.

Vi skal slutte med Bernards ord på dødsleiet

Luther har kjent noen av de mange historiene
som sirkulerte om Bernard.
En av dem handler om noe Bernard skulle ha sagt på dødsleiet;
men egentlig dreier det seg om noe Bernard
hadde skrevet langt tidligere.

Første gang Luther refererer til disse ordene
som med de latinske kjerneordene i historien
gjerne refereres til ‘perdite vixi’ er i 1518,
Det Luther er opptatt av på dette tidspunktet
er hva Bernard sier om den kristne bot og ydmykhet.

Luther kommer så tilbake til ‘perdite vixi’ i 1520 årene.
Men nå har Bernards ord fått en ny mening for ham –
for de tolkes som om Bernard på dødsleiet
forkaster klosterløftene og vender tilbake til Kristus.

Luther mener han kan parafrasere Bernards ord på dødsleiet slik:
«            Kjære Herre Jesus.
Jeg vet at selv om jeg har levd på det beste, så har jeg levd fordømt.
Men det trøster meg, at du døde for meg».
Det har vært diskutert om Bernard
med sine siste ord evaluerte klosterlivet i sin alminnelighet,
men det sannsynligste er nok at han felte dom over sitt eget liv.

For Bernard og Luther lå vekten
på fristelse og fall – og forsoning og frelse –
i bevisstheten om at vi alle engang
skal stå med tomme hender for Guds ansikt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: