Preken for den 10. alminnelig søndag

Luk 7, 11-17
I evangeliene finnes det stor forskjellighet mellom miraklene fra Jesus. Ofte krever Jesus troen fra dem som ber ham gripe inn. For eksempel i fortellingen av helbredelse av høvedsmannens slave, som står i Lukasevangeliet akkurat før vårt evangelium om oppstandelsen av enkens sønn. Jesus priser høvedsmannens tro: «Det sier jeg dere, ikke engang i Israel, har jeg funnet en slik tro». Høvedsmannen hadde nemlig hatt en aktiv rolle i begivenheten ved å sende folk for å be Jesus om å komme.  Han trodde også at Jesus kunne helbrede slaven hans uten å gå inn i huset: «Jeg er ikke verdig at du kommer inn i mitt hus». For en stor tro! Vi kjenner godt denne setningen som vi pleier å resitere i hver messe før kommunion.
Forskjellen til enken som hadde tapt sin eneste sønn er påfallende. Hun ber ikke om noe, sier ingenting, kanskje er det på grunn av sorgen som knuser henne. Etter miraklet sies det ikke hvordan hun reagerer. Hun er passiv og stum. Fortellingen er bare fokusert på medlidenhet: «Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa ‘gråt ikke’».
Medlidenhet er nærliggende overfor en enke som har tapt sin eneste sønn. Det var det verste som kunne skje, særlig i Jesu tid. Hun var da alene og uten støtte. Gjennom denne kvinne kan vi gjenkjenne alle dem som er helt tapt uten krefter til å be om hjelp. De er som den hundrede sauen som den gode hyrde henter og tar på sine skuldre. Det er her det største miraklet finnes, Jesus er den store profet som folket kaller ham. Ikke på grunn av sine vidunderlige gjerninger, men fordi han uttrykte Guds vilje til å frelse uten betingelser uten krav alle som er helt tapt, vergeløse, fattige, uten hjelp, dem som er intet på jorden og ikke makter å gjøre noe. Det er et kjærlighetens mirakel.
Det er om dette miraklet vår pave Frans snakker – igjen og igjen. Dette miraklet består av medlidenhet. Vi kan ikke hver dag oppstå de døde. Men vi kan utføre det store miraklet medlidenhet er. Heldigvis er vi vitne til dette omkring oss. Men medlidenhet ser ut til å minke, hvorfor ? Vi ser så mange lidelser, vold, urettferdighet, elendighet, uhell, gjennom mediene. Vi blir så vant at våre hjerter etter hvert blir likegyldige. Med disse bildene opplever vi et paradoks, vi ser ulykker på en konkret måte, for eksempel et gutt som ligger druknet på stranden, og vi føler oss helt maktesløse.
Men hvis vi vil følge Jesus, kan vi ikke akseptere at våre hjerter bli likegyldige, motløse, til og med harde som om de fattige var farlige. Vi kan ikke flykte for ulykken til de andre. Vi kan selvfølgelig ikke gjøre alt, men det er alltid mulig å gjøre noe med den kreativitet som kommer fra våre hjerter for å hindre at de andre gråter. Å se på Jesu medlidenhet overfor enken er en stor hjelp for oss, det stimulerer oss. Da kan det største miraklet fortsette på jorden gjennom oss.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: