Preken 27. alminnelige søndag C

Luk 17, 5-10

Avsnittet fra Lukasevangeliet i dag er ikke lett å høre på to punkter:
Vår vanlige opplevelse av troen stemmer ikke med det Jesus sier: «Om dere hadde tro, om så bare som et sennepsfrø, da kunne dere ha sagt til dette morbærtreet: ‘Rykk deg opp og slå rot i havet,’ og det ville ha lystret dere!». Hvis vi tar det vi hører bokstavelig, reiser det to spørsmål:

Vil dette si at hver gang vi ikke bønnhøres, har vi ikke noen tro? Eller er tro en fullmakt til å gjøre mirakler som vi vil?

Det er en farlig fristelse å få makt ved troen, og denne makt er tvetydig. Det svarer i alle fall ikke helt til den andre delen av dagens evangelium, hvor disiplene er fremstilt som tjenere uten rettigheter – som slaver må de arbeide hardt uten vederlag og betrakte seg selv som unyttige tjenere.

Vi må se i øynene at Jesus bruker en orientalsk talemåte, med et overdrevent bilde som ikke må tas bokstavelig – men som inneholder mye visdom. Det ligger en krevende mening bak dette – som er viktig for vårt kristne liv som disipler av Jesus. Paulus skriver i Brevet til romerne at: «Vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, det er Ånden som går i forbønn for oss». Det er når Ånden ber i oss, at vår bønn kan bønnhøres. Men denne bønnen apostelen Paulus skriver om kan ikke utrykkes i ord.

Det kan være en lang vei til denne underordning, denne tilpassing til Ånden som lærer oss å be som Gud vil. Underveis er vi ofte langt borte fra målet som denne veien fører til. Vi finner samme tankegang, men med andre ord, i Johannesevangeliet: «hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn» (Joh 16, 23) Det som er underforstått, er det som Jesus sier: «Likesom den Far er i meg og jeg i ham, slik skal også de være i oss». Å be riktig i Jesu navn, er å leve i Jesus og i Faderen, og i Ånden som bor i våre hjerter.

Kanskje er alt dette fint å høre, men abstrakt. Hva betyr det egentlig i vårt kristne liv som disipler av Jesus? Hvordan kan våre hjerter blir rene, for at Ånden skal kunne bo i dem – for å lære oss å be rett.

Vårt evangelium i dag gir oss et svar: Når vi har gjort alt vi får befaling om, må vi si: «vi er unyttige tjenere, vi har bare gjort hva vi var skyldige å gjøre».

Dette får meg til å på tenke på avsnittet i Første brev til korinterne, hvor Paulus utbryter: «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet». Å forkynne evangeliet er nødvendig for ham. Det betyr faktisk å gjøre det gratis uten å få verdelag. Dette med å motta noe vederlag, hadde han jo rett til, slik de andre apostlene hadde. Dette vil si, at Paulus er som den slaven til Jesus som Lukasevangeliet forteller om. Denne vederlagfrihet er bygget på hva Paulus selv opplevde: Han har mottatt alt gratis og ufortgjent fra Gud, for han var en synder som forfulgte kirken.

Brødre og søstre: Vi er kalt til å bli slaver av evangeliet, som vi må forkynne gratis- fordi vi selv har fått alt gratis. Da kan våre hjerter bli renset og tilpasset den Ånd som skulle bo i dem – og med hva han vil. Da vil vi virkelig bønnhøres av den som venter på vår bønn for å gi alt vi trenger i overflod.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: