Preken for 2. Februar 2017

For første gang i anledning festen for Jesu fremstilling i tempelet, er vi samlet i denne nye domkirken. Det gjør oss mer bevisst at vi er fremstilt med Jesus i tempelet. Det er opplagt at for evangelisten Lukas, har tempelet i Jerusalem en sentral betydning.  Josef og Maria ville oppfylle Moseloven med renselsen av Maria 40 dager etter Jesu fødsel, og bære frem offeret for den førstefødte. Faktisk er det slik at ingen av de to hendelse fastsatt i Moseloven måtte foregå i tempelet. Men for Lukas er denne første frembringelse av Jesus i tempelet viktig. Her, på stedet møter Guds sitt folk, her blir den førstefødte offentlig tilegnet Gud sin far. Det er betegnende at i Østkirken er fremstillingen av Jesus kalt festen for møtet. Det er det som vi feier med glede i dag i dette nye tempelet med våre lys og våre sanger.

Men folket som går i møte med sin Gud, da Maria og Josef kom til tempelet med Jesus, er bare representert av to gamle mennesker, Simeon og Anna. Salig det menneske, som selv om det er fattig eller gammelt, venter ivrig på frelseren uten å miste håpet. Simeon og Anna var sånne og på grunn av det skjønte de den dype mening i det som holdt på skje og som Simeon utrykte med profetiske ord. I kirkene i øst som i vest har disse ord fra Simeon da han tok Jesus barn i sine armer, vært en del av kirkenes kveldsbønn helt fra de tidligste tider. Simeon ventet på Israels trøst, som evangelisten sier, og fikk se den med Jesus i sine amer. «Trøst» som også er et navn for den Hellige Ånd.

Med ordet trøst er det underforstått at det finnes også prøvelser og smerter. Den trøst som kommer fra Gud gir styrke til å utholde trengsler. Det er den andre siden av vår feiring i dag med de profetiske ord fra Simeon til Maria: «Se dette barnet er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjertes tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd». «Vi kan anta at denne setningen ble bevart i den tidlige jødekristne menighet som et ord fra Marias personlige erindring» skrev pave Benedikt XVI i sin bok Jesus fra Nasaret, Barndomshistoriene. Han legger til: «Motstanden mot sønnen som ble radikal i korset, blir for henne sverdet som gjennomtrenger sjelen. Av Maria kan vi lære med-lidelse, når vi helt usentimentalt påtar oss fremmendes lidelse som vår egen».

Hos kirkefedrene ble manglende følsomhet for andres lidelse ansett å være typisk for hedenskapet. Det er en alvorlig synd som kommer fra harde stenhjerter. Vi må ikke glemme at i de hedenske samfunn ble de uønskete nyfødte forlatt på offentlige torg eller på marker eller i skogen som i Hellig Olavs tid. Det var dette som ble forandret med de kristne lover. Det er lettere for et samfunn uten medlidenhet å bli hedenske igjen eller omvendt et samfunn som blir hedensk igjen er uten medlidenhet. Etter barmhjertighetens år, vet vi at kristendommen stiller frem Gud som lider med menneskene og dermed drar oss inn i medlidelse.

I en hard verden uten medlidenhet, er vi kalt med Simeon til å ta imot den som er Israels trøst og som blir en kilde til trøst for alle. Et lys er tent i vårt tempel der mange kan finne varme og trøst. La oss åpne dørene til tempelet for dem som er ute, annerledes, fremmede, fattige.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: