Preken for Skjærtorsdag

Gjennom århundrer er det utført mange malerier som viser den siste nattverd, som de kalles.

Det store bordet viser et måltid. Totalinntrykket er enhet, harmoni, kommunion. Det svarer til den ideale kommunitet som alle drømmer om. Men ofte har malerne understreket disiplenes særegenhetene, det være seg Peter, eller Johannes som bøyer seg mot Jesus, og selv Judas som allerede ser ut til å være ute av kommuniteten.

 

Alle har et spesielt forhold til Jesus som begynte med et kall fra ham. Den lutherske teologen Dietrich Bonnhoeffer grunnet på dette kallet på en bemerkelsesverdige måte.

Det finnes ikke mange ord i kallet, bare: «følg meg!». Jesus foreslår ikke et program, slik som de politiske ledere før et valg. Alt avhenger av personen. Svaret er bare den rene lydighet uten diskusjon, for når det finnes, tiltak, spørsmål, innvendinger, da ender det alltid med ikke å følge Jesus. Det finnes ikke spesielle anlegg for å følge Jesus, noe som kunne forklare kallet, hverken psykologiske grunner eller sosial opprinnelse eller personlig historie. Svaret på Jesu kall er uten forutsetninger, umiddelbart. Å prioritere Jesu kall slik, blir ikke først og fremst betraktet som en byrde eller forsakelse av det tidligere liv, med familie, det sosiale, kulturelle og menneskelige miljøet, men som en nødvendige avstand, særlig hvis det tidligere liv trekker en tilbake og hindrer bevegelsen frem til et nytt liv i Jesu etterfølgelse.

 

Enheten i en kristen kommunitet dannet av sanne Jesu disipler, den er ikke basert på affektive, sosiale grunner eller på felles interesser, men på Jesu kall. Den er svaret på dette kallet, i lydighet og i troen på Jesus, felles for disiplene, og ikke noe annet. Dette er Bonnhoeffers radikale og uomtvistelige undervisning som kommer direkte fra evangeliet. Vi vet at vi ikke lever denne virkeligheten fullkomment, men i troen. Til tross for splittelser vet vi at denne enheten ikke kan brytes, den er større enn våre hjerters begrensninger.

 

I sentrum av den nye kommuniteten er nattverden, som gjør oss til ett eneste legeme med Jesus som den sterkeste tilhørighet. Da er vi omformet i Jesu vesen, som er kjærlig innbyrdes tjeneste, å gi sitt liv som gave til de andre, kjærlighet som strekker seg så langt som til ens fiender. Det er det som vises i forvaskingen.

Hvis Jesu kommunitet ikke er basert på menneskelige grunner, som allerede sagt, er den imidlertid ikke umenneskelig, uten ømhet eller medlidenhet. Kjærligheten er kostbar, dyp og solid, ikke overfladisk eller bare sentimental, men bygges på forholdet til Jesus. Det kan vi høre i ord fra den bibelske salmen: «Se, hvor godt og vakkert det er når brødre og søstre bor fredelig sammen».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: