Preken for 3. søndag i Påsketiden 2017

Luk 24, 13-35

 

De to disipler på veien til Emmaüs var bedrøvet, i fortvilelse, skuffet av det som hadde hendt. Men til slutt i vårt evangeliet brant deres hjerter og fort vendte de tilbake til Jerusalem for å fortelle til de andre disipler hva hadde hendt på veien.

 

Hva hadde da hendt på veien som hadde fremkalt en sånn omveltning, en sånn forvandling? Noe som angår oss, fordi veien til Emmaüs er også vår livsvei.

Hvordan gå ut fra fortvilelse, bedrøvelse, skuffelse, alt det som kan bo i våre hjerter, til dette som gir energi, kraft til å stå opp til å gå vider på veien med brennende hjerter, til deling med de andre.

 

Første trinnet er å anerkjenne motstand i oss selv som i tilfellet til de to disipler: Jesus av Nasaret den stor profeten, han som vi håpet han skulle utfri Israel, var korsfestet. De er fokusert på det. Det gikk ikke som de ventet. Det var umulig for dem til å ta imot noe tegn til håp, selv om noen disipler fant graven tom som kvinnene hadde sagt. «Men ham selv så de ikke». Det er som om de sa: Ja det er et spørsmål, det finnes noen mystisk, men ham selv så de ikke. De står, de blir i sin tvil. Det samme kan skje med oss også, vi gjenkjenne ikke tegn av håp, fordi vi dveler i skuffelse fordi ting ikke var som vi hadde forventet. Som for de to disipler, prosessen er lang for at våre hjerter forvandles. Det trengs en lang tur gjennom skriftene. Det trengs at brødet ble brutt og gitt med takksigelse, et ord som akkurat betyr Eukaristi.

 

«Ham selv så de ikke» sa de to disiplene, men det er ikke bare det, da Jesus viste seg ble han ikke gjenkjent med en gang: «det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen» og dette skjedde flere ganger:

  • Maria Magdalena trodde at han var gartneren, inntil han kalte henne ved navnet sitt: «Maria».
  • Disiplene ved Tiberias sjøen visste eller ikke at det var han, unntatt disippelen som Jesus hadde kjær, da de tok en stor mengde fisk etter Jesu ordre.

Vi foretrekker ofte at hver dag skulle være Pinsedagen. Da den Hellige Ånd virker direkte og effektivt, så alt blir forvandlet med en gang, plutselig: Frykten til dristighet og mot, uforstandighet til opplysning, taushet til tale i forskjellige språk. Det er ikke Pinsedag hver dag, men uansett arbeider den Hellige Ånd i det skjulte med vanlige midler med tegn som ikke svarer til det vi ventet på, men likevel lærer den oss å gjenkjenne dem.

Det minner meg et annet ord fra Jesus: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde» (Luk 16, 31). Denne setningen svarer nettopp ti vårt evangelium i dag; Moses og profetene viser hen til nemlig den oppstandne. Ved brødsbrytelse med takksigelse, viser Jesus seg, det trengs ikke noen annen tilstedeværelse av ham, og da kan han bli borte for deres øyne. Det er nok for at våre hjerter blir brennende for at vi står opp og går videre på veien for å utføre vår tjeneste ved å vitne om hva vi har sett i troen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: