Preken for 7. søndag i Påsketiden 2017

Joh 17, 7-11a

I perioden mellom Kristi Himmelfart og Pinse opplever vi noe spesielt, noe paradoksalt, som faktisk angår vårt kristne liv i sin helhet og det er akkurat det som omtales i vårt evangelium i dag.

Jesus er borte eller på vei til Faderen og samtidig påstår han klart og tydelig at han har alt felles med disiplene sine fordi han deler med dem alt han har fått fra Faderen. Underforstått betyr det at han overhodet ikke kan skilles fra sine disipler. Han er til stede hos sine disipler som forblir i verden og samtidig er han ikke lenge i verden. I tillegg, for å gjøre saken mer komplisert, påstår Jesus at han ber for dem, ikke for verden. Forstått bokstavelig er det sjokkerende eller i det minste ser ut som en utelukkende oppførsel.

Vi vet at i Johannesevangeliet er avstanden mellom disiplene og verden stor. Grunnen er at disiplene har erkjent at Jesus er kommet fra Faderen, de har trodd at han er Den utsendte. Det har ikke verden gjort, tvertimot har den forkastet Jesus.

 

Vi må anerkjenne at sannsynligvis forstår heller ikke vi hva denne avstanden mellom disiplene og verden reier seg om, kanskje bortsett fra munkene som er tilbaketrukket fra verden. Vanligvis lever de kristne fullt og helt i verden, slik som de andre som ikke er troende. Dagens evangelium er som en advarsel eller et signal for oss. Hvis vi er helt hjemme i verden, komfortable i verden, hvis det ikke finnes en avstand mellom verden og oss, betyr det at noe ikke fungerer i vårt liv som Jesu disipler. Evangeliet er som en påminnelse om at vi er i verden, men ikke fra verden.

 

Sagt med andre ord slik allerede Mosebøkene uttrykte denne virkeligheten: Israel som befant seg i ødemarken, på vei til løftes land, fikk ikke lov til å vende tilbake til Egypt. Egypt er landet hvor Gud er glemt, fordi der kan man skaffe seg alt som trengs, uten ham, selv om man lever der i trelldommen. Landet hvor det er glemt at vi er pilegrimer på jorden. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Egypt i vårt materialistiske samfunn.

 

Det er selvfølgelig bønnen som minner om avstanden mellom verden uten troen og en verden der Jesus er til stede blant sine disipler, ved troen. Selvfølgelig er oppdraget for det monastiske livet å vitne særlig om denne virkeligheten gjennom bønnen, men det er ikke nok. Vi kan ikke hele tiden løfte blikket mot himmelen. Var det ikke sagt til disiplene som gjorde det etter Jesu himmelfart: «hvorfor står dere her og ser opp på himmelen?».

 

Hvis bønnen ikke er nok, hva mangler da? Igjen er det Johannesevangeliet som gir svar: «Ditt bud har de holdt», sier Jesus til Faderen. Det store budet er kjærlighet. «Mine små barn, dere må elske hverandre, det er budet fra Herren», gjentok den gamle Johannes om og om igjen i sine brev. Denne kjærligheten er uten grenser, den er ikke bare menneskelig, men gudommelig, gitt av den Hellige Ånd, som bor i våre hjerter; gaven som Jesus lovet sine disipler før han gikk bort. Imidlertid er det i våre hjerter av kjøtt og blod, våre menneskelige hjerter, som hører verden til, at vi ved den Hellige Ånd opplever denne guddommelige kjærlighet. I kjærligheten finnes det ikke lenger en grense mellom jorden og himmelen. Kjærligheten er sterk som døden, som det sies så riktig i Høysangen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: