Preken for første søndag i Advent, 2017

Mark 13, 33-37

Det er ikke enkelt å våke hele tiden, uten å sove. Det er likevel det Jesus pålegger sine disipler å gjøre i vårt evangelium i dag.

I evangeliene finnes det flere steder hvor disiplene er grepet av søvn, og det er interessant å undersøke det litt. For eksempel i Getsemane i begynnelse av Jesu lidelseshistorie: Peter Jakob og Johannes er grepet av frykt og søvn. Slike er det også med de samme disiplene i fortellingen om Jesu forklarelse. Lukas legger til at de falt i dyp søvn. Hos Markus er det bemerket både ved forklarelsen og i Getsemane at de ikke visste hva de skulle si til ham (dvs til Jesus). De er rådville overfor en situasjon som overgår dem. Disiplene greier ikke hverken å tåle Jesu lidelse eller å være i stand til å utholde Menneskesønnens herligheten. I begge tilfeller kan de ikke våke, men tvert imot sover de.

I vår lignelse i dag er det kanskje lettere for tjenerne som venter på sin mester, å våke, det er nemlig ikke en så dramatiske situasjon. Jeg tror ikke det er lettere for dem å våke. For det første er det en vanlig opplevelse at det er vanskelig, nesten umulig, å vente på hendelser i lang tid, uten å vite når de skal skje. Men fremfor alt er det overhodet ekstremt vanskelig å vente på en hendelse som vi ikke har noen erfaring med, slik tilfellet er med Menneskesønnens gjenkomst i sin herlighet. Det er lett å vente på noe som er planlagt og som vi allerede har erfaring med fra før, for eksempel et besøk av en venn. Men her støtter vi på en annen realitet.

Betyr det da at Jesus pålegger oss noe som overstiger våre krefter; alltid å våke i en umulig forventning?

Den fantastiske teksten fra profeten Jesaja vi har hørt som første lesning gir oss en nøkkel. Han bekjenner først folkets synder og like fort kommer som et spontant skrik: «Om du ville kløve himmelen og stige ned så fjellene skalv for deg», setningen er voldsom, det handler om å flerre himmelen.

I novellen Jerusalem av Selma Lagerløf, snakkes det om to menn som står på en bro, de ser på himmelen som åpner seg og lar Guds herlighet vise seg. Denne opplevelsen preger etterpå deres liv og gjør at de dør rolig, ja, selv med glede, til tross for at de enda var ganske unge og måtte forlate familie og barn. Disse menn ble årvåkne og kunne ta imot alt som var i ferd med å skje.

Men så kommer umiddelbart et spørsmål: Trenger vi å oppleve sånne usedvanlige ting som disse to mennene opplevelser som skjer sjelden eller aldri?

 

Da kan vi vende oss en gang til mot vår kjære gamle profet Jesaja: «Du Herre, vår Far, fra gammel tid er ditt navn vår forløser…» «Herre du er da vår Far! Vi er leire, og du har formet oss, alle er vi et verk av din hånd». Leiren som mennesker er formet av, er et tegn på vår svakhet, vår dødelighet, men vi er formet av Guds hånd og det forandrer alt. Vi opplever at Gud er vår forløser. Det er konkrete små åpninger i himmelen over våre liv her i Trøndelag, himmelen er overskyet, men det er en liten del som er blå, en liten åpning av lys i det grå, som forandrer alt. Profeten lærer oss å gjenkjenne disse åpninger, ikke bare på en individualistisk måte, men som medlemmer av et folk som mange ganger har opplevd denne forløsningen fra Gud som åpner himmelen. Disse uopphørlige åpninger av himmelen vekker opp vårt begjær, ryster oss, og holder oss våkne. Det forbereder oss til den ytterste åpning av himmelen uten å være skremt eller overrasket, for det er det vi har ventet på så lenge: «Herre du er vår Far…om du bare ville kløve himmelen og stige ned så fjellene skalv for deg» .

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s


%d bloggere like this: