Preken for den 14. alminnelige søndag B 2018

Markus 6

Det er rart at landsmennene til Jesus etter å ha sett hans mektige gjerninger, etter å ha hørt hans undervisning full av visdom, ble sjokkert fordi han var en som de kjente godt, tømmermannen sønn av Maria osv… Kanskje tenker vi at, hvis vi hadde vært i Nasaret synagoge, da Jesus var der, hadde vi ikke blitt sjokkert i motsetning til hans landsmenn. Vi hadde sikkert anerkjent ham etter hans undervisning og hans mirakler. Det er ikke så sikkert, sannsynligvis hadde vi også vært sjokkert. Hvorfor det? Fordi Jesus som Maria var vanlige mennesker. Jesus var virkelig et menneske med en familie, et sted hvor han kom fra, med sin kultur, språk, mentalitet. Selvfølgelig fantes det noe spesielt i hans adferd, hans veiledning, hans mirakler, men i flere år hadde han et vanlig liv i Nasaret. Det er vanlig for oss å bekjenne at Jesus av Nasaret er Herre og Gud, som Thomas gjorde etter hans oppstandelse.

Vi må ikke glemme at Jesus var et menneske som oss og det hindret ham ikke å være Gud sønn. Det betyr at vårt hverdagslige menneskelige liv får en stor verdighet, er herliggjort, å akseptere det er vanskelig for oss som for  landsmennene til Jesus. De kunne ikke akseptere at denne mannen som de kjente så godt, kunne gjøre store mirakler. På grunn av det «kunne Jesus ikke gjøre noen av sine undergjerninger der» fordi «det er bare- i sin hjembygd og i sin egen slekt- at en profet blir ringaktet slik». På samme måte er det vanskelig å akseptere at Gud kan gjøre mirakler gjennom vanlige ting, i hverdags livet. Vi liker store mirakler eller tegn for bli overbevisst. Vi kjenner historien om Naaman den spedalske og Elisja. Profeten ba ham å gå og vaske seg syv ganger i Jordan for å bli frisk, Naaman ble sint: «Jeg trodde da at han ville komme ut til meg. Stå fram og påkalle Herren sin Gud, å føre hånden fram og tilbake over det syke sted osv…». Profeten gjorde det ikke slik, han anstrengte seg ikke å komme ut, det han påla var veldig enkelt.

Det er ofte at vi sier som Naaman: «jeg trodde». Jeg trodde at Gud skulle gjøre sånn og sånn men det er ikke opp til oss å bestemme hvordan og gjennom hvilke personer, Gud måtte handle. Ofte ser vi ikke mirakler som Gud gjør selv om det skjer mange. I våre egne liv noen ganger ved store problemer, kan det skje at vi tenker at Gud ikke gjør noe men vi ser ikke at han for eksempel gir oss styrke for å utholde prøvelsene.

Når menneskets hjerte omvender seg og når dårlig atferd blir god, når det skjer forsoning og tilgivelse, når folk hjelper de andre med raushet uten å vente noe til gjengjeld. Det er store mirakler. Vi ser også at personer som ikke er kristne eller katolikker, lever etter evangeliet, for eksempel ved å redde andre på bekostning av deres liv. Og det finnes flere andre eksempler.

Hvis vi ikke vil være som de landsmennene til Jesus, da må vi åpne øynene med troen. Gud handler, virker mye mer enn vi tenker, men ofte ikke på den måte vi forventet. Hvis vi åpner øynene våre i troen, skal vi ikke se få, men flere mirakler.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s


%d bloggere like this: