Preken for den 29. alminnelige søndag 2018

Mark 10, 35-45

I Markusevangeliet snakker Jesus tre ganger om sin død og oppstandelse. Hver gang viser disiplenes reaksjon at de ikke er klare til å ta imot dette budskapet. Først irettesetter Peter Jesus og får svaret: «Vik fra meg, Satan!». Deretter snakket disiplene om hvem som var den største, og da tok Jesus et lite barn som modell.  Den tredje kunngjøringen fra Jesus er enda mer detaljert: «Se vi drar til Jerusalem og menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel og tre dager etter skal han oppstå». Denne gangen gjør spørsmålet fra Jakob og Johannes kontrasten enda større, de spør ikke om noe mindre enn å sitte ved Jesu høyre og venstre side når han skal trone i sin herlighet. Det betyr i den verden som kommer, i Guds rike. Det er en utrolig dristig anmodning.

Det finnes et slags dramatisk crescendo i Jesu kunngjøringer om hans død og oppstandelse, og et parallelt crescendo i disiplenes reaksjoner. Det er som om Markus ville lede frem til en paroksysme, hvor to inkompatible logikker åpenbares tydelig i et grelt lys. Den var faktisk allerede til stede da Peter med en god intensjon ville unngå Jesu død. Jesu reaksjon var imidlertid skarp: «Vik fra meg, Satan!». Allerede med disse sterke ord påpekte Jesus noe uforenlig; man kan ikke være på to veier samtidig: Veien til herredømmet som dominerer og ender med utryddelse av sine motstandere, som det dessverre skjer enda i dag. Eller veien til Jerusalem, til tjenesten som gir sitt liv for de andre: «Menneskesønnen er nemlig ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenge for de mange». Disse to logikker støter kraftig sammen, for Menneskesønnen er resultatet korset. Korset som Jesus tydelig peker på, når han snakket om å bli utlevert til hedningene, det vil si til Pilatus. Korset var nemlig en romersk dødsstraff, jødenes dødsstraff var steining.

Korset og lidelsen søkes ikke for deres egen skyld, men er en uunngåelig konsekvens av kampen mellom de to uforenlige logikker. De som er drevet av herredømmelogikken, hater tjenestelogikken, de vil ødelegge den med ydmykelse og grusomhet. Mirakelet er at denne ødeleggelsen blir en kilde til liv, til forsoning for mange. Det kan forklare hvorfor martyrer, helgener og mystikere omfavnet korset med kjærlighet. For å nå denne kjærlighetens topp som gir sitt liv, må vi begynne med de små ting i dagliglivet, Thereses «Lille veien». Vi følger den første veien når vi prøver å diktere våre betingelser, å få makt over de andre, når vi tar for oss av de beste ting: gjenstander eller mat, når vi lar de andre gjøre det ubehagelige arbeidet, når vi vil ha ære og den første plassen, når vi er misunnelige hvis vi ikke får de, når vi tar hevn gjennom småligheter osv.

De to logikker går gjennom våre liv og våre hjerter. De er uforenlige, det er det som evangeliet lærer oss i dag. Vi må velge. Kampen for å ta Jesu vei begynner nå, og det på en veldig konkret og praktisk måte. Det er et krevende arbeid uten ende, uten kompromisser, som fremfor alt fordrer ærlighet, sannheten om oss selv, en omvendelse som vi kanskje ikke har tatt fatt på for alvor. Når denne kampen provoseres av kjærligheten, da blir den lettere, fastere, sterkere, mer stabil, for intet kan ødelegge kjærligheten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: