Preken for den 23. alminnelige søndag A 2020

Mat 18-15-20

«Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd», i noen versjoner står det: «Hvis din bror gjør en synd mot deg». I siste tilfelle er det mer naturlig eller logisk å tale ham til rette, fordi synden er mot oss. Men hvis dét ikke er tilfelle, er ofte vår første reaksjon at det ikke angår oss, men dem som er ansvarlige. Men det er ikke så lett å omgå denne plikten, særlig hvis vi er personlig vitne til disse tingene. Dessuten er skriften tydelig; i 3. Mosebok for eksempel står det: «Du skal tale din landsmann til rette, så du ikke for hans skyld fører synd over deg» (19, 17). Profeten Esekiel sier det samme, bare er enda mer tydelig: «hvis du ikke advarer de ugudelige … og advarer ham mot hans onde ferd, så han kan berge livet, da skal han dø for sin misgjerning. Men deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod» (3, 18). Det er noe i disse tekstene som ikke finnes i evangeliet, men som likevel er underforstått. Det er å bli krevet til regnskap eller å få synd ført over seg, det viser hvor alvorlig det er å ikke gripe inn.

Kanskje må vi erkjenne at disse ordene er utfordrende for oss. Ikke å blande seg i andres anliggender, ligger i vår kultur, særlig hvis det ikke angår oss direkte. Dessuten, å si noe kan være årsak til skadelige konsekvenser, og med hvilken rett kan vi fordømme de andre? Er det helt sikkert at en oppførsel eller en holdning er ond? Grunner eller påskudd mangler ikke for å trekke seg tilbake, selv om det ikke hindrer oss noen ganger å snakke bak ryggen på de andre.

Som det av og til skjer, står vi her overfor noe i Skriften som er tydelig og uunngåelig, selv om det er vanskelig, ja, nesten umulig. Den første indre disposisjon som kreves av oss, er at vi er åpne, at vi ikke vender det døve øret til, selv om vi ikke helt vet hvordan vi skulle svare.  Noe er karakteristisk i vårt evangelium i dag, det er bevegelsen fra det private til det offentlige. Forholdet mellom enkelte medlemmer i det gode som i det onde, angår hele kommuniteten, ikke bare dem som er ansvarlige eller hyrder. I denne forbindelse forklares det at det er i kommunitetens makt å binde på jorden og i himmelen, og å løse på jorden og i himmelen, gjennom den måte den oppfører seg. Det som i det foregående var tildelt til Peter og Apostlene.

Det er hele Kirken som finnes der to blir enige om og be om noe, og de ber med et løfte om å bli bønnhørt av Faderen i himmelen. I denne sammenheng er bønnens innhold at den broren eller den søsteren som går seg vill, skulle finne tilbake til den rette veien.

I de opprinnelige tekstene fra Cîteaux, ble ordet kirken bruket for å utpeke et kloster. Det står skrevet «denne kirken» istedenfor «dette klosteret». Ut fra dette kan hver eneste menighet eller kommunitet, hvor liten den enn er, kalles Kirken. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (18, 20). For et ansvar, men også, for et løfte! En vei åpner seg for oss som er avgjørende for hele Kirken. Det er ofte slik at der en irettesettelse fører frem på første nivå, der to eller tre er samlet, der ordner det seg på andre nivåer der det er flere, det er den grunnleggende undervisning til vårt evangelium i dag. Da kan et felles, ekte, kristent liv oppleves, hvor sannhet og kjærlighet går sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: