Preken for askeonsdag 2021

Det snakkes mye om håp i våre dager, særlig nå, fordi mange av våre medmennesker føler seg i en usikker situasjon. Fremtiden er uviss, og vi kan også oppleve dette i vårt klosterliv.

Menneskeheten er ansvarlig for en stor del for det som går galt i vår verden. Det må vi ærlig innrømme, for å kunne ha mulighet til å forandre det som må forandres. Selvgodhet og falsk optimisme er ikke tilfredsstillende. Men hva kan vi gjøre?

Kan vi forandre verden med vår svake og begrensete styrke? Når vi ser de store problemer i verden på en abstrakt måte, blir vi mismodige. Det som karakteriserer håpet tvert imot, er at det ikke mister motet, men virker gjennom praktiske løsninger, og med oppmerksomhet og kreativitet i dagliglivet.

Det som vi har hørt fra profeten Joel, hjelper oss til å finne veien. Det kan skje om vi vender om til Herren av et helt hjerte, og ikke ved å rive i stykker klærne, men med anger som river i hjertet. Hvis vi kan gjøre dette, er det fordi vi vet at Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Han kan endre sin plan, så han ikke lar ulykken komme, kanskje snur han om, og endrer sin plan og lar velsignelse bli tilbake …

Men hvorfor dette «kanskje»?  Er ikke dette sikkert? … Jo, men dette innebærer et skikkelig engasjement fra vår side.

Det er to ting å lære fra dagens lesninger:

  • Den første er at det er kun hvis vi har en bevissthet om at Gud er barmhjertig, langmodig, og rik på miskunn, at vi kan angre med faste, og ofre noe på en riktig måte, uten hykleri og narsissisme i vår bot, disse feilene som avsløres i evangeliet. Et av vår tids hykleri er å snakke mye om håp uten å gjøre noe konkret, eller å be intenst i krisetider for så å vende tilbake til sine gamle, dårlige vaner når krise er over.
  • Det andre vi kan lære er at det ikke finnes noen bot uten den som gjøres med glede, ingen riktig faste med dyster mine. Den må skje i Den Hellige Ånds glede, sier Benedikt i sin regel. Hvorfor? Fordi vi er sikre på at Gud vil utføre sin frelse i Kristus, og forsone oss med seg, som det sies i andre brev til Korinterne.

Vi tror på det med tillit og håp, men uten å eie det for tidlig. Dette er en fattigdom som er god for oss, som hindrer at vi oppholder oss i selvgodhet eller en falsk optimisme.

Fastetiden er ofte beskrevet som en tid i ørkenen. En overgang fra våre rutiner, det som vi stoler på, til det forjettede land som vi lengter etter, til Påsken som bringer med seg et nytt liv. La oss frivillig, og med glede, lokkes av denne fremtiden som venter på oss med en overflod som vi ikke kan forestille oss. Da er våre forsakelser og vår bot, en byrde som er lett å bære.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: