Preken for Påskevigilien 2021

Mark., 16, 1-8

I et engelsk katolsk tidsskrift, skrev Biskopen Erik Varden om den nest siste erkebiskop av Nidaros, Erik Valkendorf. I en forvirret tid utga han et missale og en tidebønnsbok i Paris. I en bønn fra dette Missalet tiltenkt prestene før messen, står det skrevet: «Gi meg Herre indre tårer med styrke til å rense mine synders flekker og fyll alltid min sjel med himmelsk glede». Biskop Erik mediterer over den gamle kristne tradisjon hvor tårene – ikke bare indre – var veldig viktige, og en ønsket gave fra Gud. Denne tårenes gave blir ikke forstått ordentlig i dag. Til slutt i artikkelen står det: «Til Påske, kom gleden inn i verden, men seieren blir vunnet gjennom nederlaget. Vi blir frigjort av et korsfestet legeme. Verden er fremdeles knust og trenger redning. I den Stille Uke er vi invitert å omfavne en enestående, mystisk stund av tårefull glede.»

Det er nettopp dette usigelige og paradoksale erfaringen som vi minnes i Påskefortellingene om Jesu oppstandelse. Her finner vi et møte mellom en foreldet realitet preget av sorg og tristhet og noe mystisk, ukjent som kommer som et uventet sjokk, selv om det var kunngjort på forhånd. Kvinnenes første reaksjon ved Jesu grav, var frykt blandet med mer eller mindre glede. Slik det står skrevet i Matteus evangeliet: «De skyndte seg bort fra graven, forskrekket og på samme tid strålende glade». I Lukasevangeliet finner vi disse rare ordene: «Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring» (24, 41). Kanskje er det utrykk for at Lukas, som han har til vane, vil unnskylde disiplene som mangler tro, eller er det ord som ikke klarer å utrykke en ubeskrivelig opplevelse?

Det er en kamp mellom tvil og glede. Påskeglede, himmelske glede opplevd i en verden som fremdeles er knust og preget av tristhet og tårer. I Markusevangeliet, som vi leser i år, er det som om Jesu oppstandelse ikke hadde noen positiv effekt på kvinnene. De er forferdet og ser ikke Jesus levende som i beretningen i Matteusevangeliet. Engelen befaler dem «å si til disiplene, og Peter at han går i forveien til Galilea», «men de gikk ut og styrtet bort fra graven i angst, ute av seg selv, og av bare redsel sa de ingenting til noen». De er lamslåtte av redsel.

Verden var alltid, og er fremdeles, full av tårer og lidelser. I vår samtid er Markusevangeliet spesielt tilpasset vår situasjon. Det er så tungt med pandemien, er det samtidig mulig å glede seg? Da er de gamle ordene oppdaget gjennom Erik Valkendorf, som har lang tradisjon i Kirken, spesielt nyttige. Men hvem våger bruke dem i dag? «Gi meg Herre, tårer med himmelske glede». I tårene, vil det gjennom prøvelsene og lidelsene, åpenbarer seg et nytt liv og et lys, en tårefull glede. Den kommer ikke fra denne verden, men fra Påskens budskap.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: