Preken for den 4. søndagen i Påsketiden 2021

Joh 10, 11-8

«Jeg har også andre får, som ikke hører til samme kve, også dem må jeg lede, og de skal lyde min røst, så det blir en hjord og en hyrde». Vi hører dette parallelt med disse andre ordene fra Jesus: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, likesom Far er i meg og jeg i ham». Hver og en av oss kan ha et forhold til Hyrden som er veldig konkret. Vi gjenkjenner hans røst og kalles ved navn. Vi er allerede rotfestet i dette etter hans oppstandelse, Jesu tilstedeværelse er fysisk, helt konkret. Han lot seg røre ved av Thomas, han er ikke et gjenferd. Vi hører at dette forholdet til den oppstandne Jesus også er personlig, slik som med Maria Magdalena som han kaller ved sitt navn, «Maria». Når det gjelder Den Gode Hyrde, er relasjonen personlig, ikke en idé, et begrep eller en abstraksjon. Det er ved dette unike forholdet med Jesus at enheten bygges opp. Det blir en hjord med en hyrde. Hjorden samles av ham og har et felles forhold til ham.

Spørsmål er da hvordan kan dette skje når Jesus er borte, fart opp til sin Far i himmelen. Den Hellige Ånd erstatter ikke dette fysiske og personlige forholdet. Matteusevangeliet gir oss delvis et svar eller et løfte, angående Jesu kontinuerlige tilstedeværelse: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg der midt iblant dem» (18, 20).

Dette siste kan da for oss, Jesu tilstedefortredere, særlig ifølge vårt evangelium i dag, gjelde våre hyrder, dem som leder oss. Det som kreves av dem er ikke at de må være mer intelligente eller kompetente, eller mer fullkomne enn de andre, selv om det kan være til god hjelp. Men det essensielle er at de når faren nærmer seg, ikke flykter, og eventuelt klarer å gi sitt liv for fårene. Det er et sentralt poeng. Enheten bygges på det: Faren elsker Sønnen fordi han gav sitt liv for fårene. Kjærligheten mellom Faderen og Sønnen er knyttet til kjærligheten mellom Den Gode Hyrde og fårene. Ellers rettere sagt, det er den samme kjærligheten.

I sitt foredrag hos oss sa biskop Erik at å ta opp sitt kors er å være seg selv. Han henviste til Martin Buber i Hassidims-tradisjonen. Buber ga et eksempel: På dommens dag, forhøres Sosia. Spørsmålet skal ikke da være: Hvorfor var du ikke Moses? Men hvorfor var du ikke Sosia? Du kan kun bære din egen frukt hvis du er deg selv, noe som svarer til å la seg kalles og formes av en annen, nemlig Gud. Han alene kjenner ditt eget navn bedre enn deg selv. Hvis du overgir ditt liv til ham, gir du ditt liv til de andre.

Jesus elskes av Faderen fordi han gir sitt liv for fårene. Vi er elsket av Jesus og Faderen hvis vi gir vårt liv for de andre. Det er deres bud til oss. Nå skjønner vi hvordan det å la seg kalles av Jesus, Den Gode Hyrde, ved vårt navn, er å bli oss selv for å kunne gi vårt liv. Kjærligheten er ikke redd for døden, fordi kjærligheten er sterkere enn døden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: