Preken for den 6. søndag i Påsketiden 2021

Joh 15, 9-17

I Johannesevangeliet som vi hører i denne Påsketiden, finner vi bilder som utrykker tilhørigheten til Kristus: Å spise brød fra himmelen, som er hans legeme, Den gode hyrden som kjenner hver og en av sine sauer ved sitt navn, og kun grenene på vintreet som er Kristus bærer frukt, fordi de får liv direkte fra ham. I dag blir vi presentert for tilhørigheten til Jesus gjennom vennskap med ham, og den innbyrdes kjærligheten mellom disiplene: «Dere er mine venner … jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore». Jesus som gir livet gjennom vintreets sevje, deler med sine venner alt han eier, også sitt forhold med Faderen. Det gjør at disiplene kan bære frukt, en frukt som varer. Denne varigheten har en evighetens smak, som kjærligheten –  den varer evig.

Vi hører og leser i disse dagene at gjerninger, handlinger, planer, prosjekter, kompetanse og vitenskap er nyttig, men mer begrenset og feilbare enn vi tenkte. Dette kan vi se i forhold til vår maktesløshet overfor et lite virus. Det fører til oppdagelsen av en nådeløs realitet: Menneskene innser at de styrer svært lite. Våre gjerninger er kun gyldige når de får liv fra Jesus, vintreet, men holder det å si kun det? Vår erfaring er at vi ikke er kun en kanal for sevjen. Når Jesus begynner å snakke om seg selv som vintreet, sier han at de grenene som bærer frukt, er renset av Faderen. Grenene som er rene på grunn av det ord som de hørte fra Jesus. Dette ordet er et kraftig redskap for å rense, klippe bort det som ikke er nødvendig, og det gir mer kraft til greinen som skal bære frukt. Livet som kommer fra vintreet, er ikke en blind energi, men virker gjennom skjelning og dømmekraft. Kjærligheten er intelligent, den trenger kloke medarbeidere. De får denne intelligensen fra Faderen som viser dem konkret hva de må gjøre, slik som han gjorde med Jesus. Vi vet at vi er bønnhørt, fordi i dette tilfellet er vår bønn riktig. 

Jeg liker dette norske utrykket som sier at blod er tykkere enn vann. De bånd som angår blodet, slekten, er tykkere enn de andre som kan sees på som vann sammenlignet med dette.  Johannes har et helt spesielt fokus gjennom de forskjellige bildene, som viser oss at båndet med Jesus, som noen ganger kan se ut som det er mystisk eller åndelig, faktisk er tykt som blod. Troen visket ikke ut denne menneskelige dimensjonen, men viser mer grunnleggende at Ordet ble kjøtt og blod som det står skrevet i første Johannes brev, og at det forblir slikt i evighet.

Thomas kunne virkelig røre Jesu sår som et vitnesbyrd om hans liv gitt for oss. Vi kan ikke lenger røre ved ham, men hvis vi lever som ham, innpodet på ham, da er hans sår, våre sår. Vi blir sårbare og ubeskyttede fordi livet og styrken vi får ikke kommer fra oss selv, gjennom våre egne ressurser, men fra ham.   

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: