Preken for Kristi Kongefest 2021

John 18, 33b-37

«Min oppgave er å vitne om sannheten», sa Jesus da Pilatus forhørte ham. Da svarte Pilatus: «Hva er sannheten?» Det var et godt spørsmål, selv om Pilatus ikke venter på svar.

Hvilken sannhet snakker Jesus om? Sannheten hos de gamle kongene i Israel og Judas, forholdt seg til visdommen og rettferdigheten, særlig med tanke på å forsvare de fattige og de undertrykte. Vi finner dette allerede hos David som selv ble irettesatt av profetene, men særlig hos Salomo. Pilatus prøver selv å respektere et minimum av rettferdighet: «Jeg finner ingen skyld hos ham» sa han angående Jesus. Men denne rettferdighetssansen har sine grenser. Når det blir problematisk, når det kan gå ut over hans egne interesser, nøler ikke Pilatus med å overgi Jesus i Jødens hender for å korsfestes, selv om det er grusomt urettferdig. En slik holdning er dessverre ikke noen sjeldenhet, og vi finner den også i dag.

«Hva er sannheten?» Hvordan skal vi forstå disse ordene fra Jesu munn, han som ifølge ham selv ikke har noe makt på jorda, ikke en gang mulighet til, til å bevirke rettferdighet med visdom som gjorde de gamle og retteferdige kongene. Hva kan vi lære av en maktesløs konge med et kongedømme som ikke er fra denne verden, uten folk for å ta opp kampen, en kamp han selv ikke var i stand til å vinne der nede på jorda? Er ikke dette litt fortvilende å forholde seg til?   

Jesu kongedømme viser seg faktisk på jorda gjennom sannheten. I hans person viser sannheten seg. Han kan si: «Enhver som hører sannheten til, lytter til hva jeg sier», og «Jeg er veien, sannheten og livet». Disse tre er uatskillelige. Sannheten er ikke bare noe vi kan forstå intellektuelt, men er også det å være på vei! Det kristne livet ble opprinnelig kalt veien, veien til livet.

I sitt nylige hyrdebrev sier Biskop Erik: «En synodos er, med andre ord, ‘en vei man følger sammen’. Det står for fellesskap i fremgang mot et felles mål. Det ligger ingen egenverdi i bare det å være underveis. Veien må føre frem til noe eller noen. Vi må vite hvor hen vi beveger oss. For oss kristne vekker det enkle ordet “vei” rik gjenklang. De første disiplene kalte Kirken helt enkelt for “Veien”. Kristne ble oppfattet som en særegen flokk som fulgte en vei som skilte seg fra veien til folk flest.

Dette ble sett på som en skummel provokasjon.»

Men hvilken provoserende vei dreier det seg om? Vi kan finne et svar når vi ser på det som skjer i hagen ved Oljeberget, Getsemane. Der forbyr Jesus Peter å bruke sitt sverd. Han vil ikke at noen skal kjempe for ham, og legger til: «Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?» Han skal drikke begeret alene: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå». Slik skulle det ord bli oppfylt som han hadde sagt: «Av dem du har gitt meg, har jeg ikke mistet en eneste». Han er en maktesløs konge som tar alt på seg, som overgir seg til døden for at de andre skal kunne slippe unna og så bli reddet, i første omgang på en praktisk og konkret måte. Jesus oppfyller det han sa om at hyrden gir sitt liv for sauene når de blir angrepet. Slik gir altså den ekte kongen sitt liv for sine undersåtter. Slik er det ikke i en verden med korrupsjon undertrykkelse og misbruk, og dessverre også noen ganger i Kirken.  

Tittelet konge kan i dag som i går sees på som farlig, når vi tenker at sjefen må vise seg med makt og prakt. Men vi blir oppfordret til å se på en konge som ikke er av denne verden, gir sitt liv for sine undersåtter, og er veien sannheten og livet. Å begynne å følge ham på denne veien er den eneste kunnskap om sannheten, sannheten som kan redde verden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: