Preken for den 13. alminnelige søndag C 2022

Luk 9, 51-62

«Jesu styrte uten å nøle sine skritt mot Jerusalem», eller «han vende sitt ansikt mot Jerusalem». Den opprinnelige teksten sier faktisk at «han gjør sitt ansikt hardt», noe som viser til Jesaja 50, 2 som omtaler Herrens tjener: «Derfor gjør jeg ansiktet hardt som flint», han gjemmer ikke ansiktet for dem som håner og spytter på ham, fordi han vet at hans Gud kommer ham til hjelp.

Jesus vender seg dermed seg mot Jerusalem, mot sin lidelse. Tiden er kommet da han skal tas bort fra denne verden. Dette er preget av anspenthet og anstrengelse. Ingen kan avlede ham fra dette målet, selv ikke Samaritanerne som ikke ville ta imot ham, fordi han var på vei til Jerusalem. På denne måten var de hindre for Guds plans oppfyllelse. Jesu skarpe svar til Jakob og Johannes som ville straffe dem, kan bety at vi ikke må bry oss om menneskelige krefter som står imot Guds plan. Det kan også tolkes som at Guds rike ikke bruker makt eller vold, for står ikke Jesus i Jerusalem nettopp imot dem som vil ham til livs?

Det er også i forhold til denne dragningen mot Jerusalem at vi må forstå Jesu svar til dem som vil følge ham. Å følge ham, betyr å følge ham til Jerusalem og å ta våre kors med, slik det står skrevet også andre steder i evangeliet. Å være en Jesu disippel innebærer å ta opp sitt kors. Det er en retning her – en nødsituasjon. Her er det ikke tid for å snu eller se seg tilbake, ta farvel med sine foreldre eller å begrave de døde. «Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, og en som er ute på marken, må ikke vende hjem for å hente kappen sin» (Mat 24, 17-18).

Kanskje er det dette vi opplever når vi nærmer oss døden. Det som er vesentlig viser seg tydelig, og det er ikke tid for adspredelse i det som er overfladisk eller det som er uvesentlig. Det er tiden for å konsentrere deg.

Denne måten som Jesus snakker om selv og sin samtid, ligner på det som beskrives i Noahs eller Lots dager: «Som det gikk i Noahs dager, slik skal det går når menneskesønnen kommer: de spiste og drakk, giftet seg og bli giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom flommen og gjorde ende på dem alle» (Luk 17, 26). Det er riktig nok ikke dårlig å spise og å drikke, å gifte seg og bli giftet bort, men kun på den betingelsen at menneskesønnens komme ikke glemmes, slik det er tilfelle i en fullt ut sekularisert mentalitet, der vi gjør alt vi kan for å ikke bli gammel og prøver å fremstå som alltid ung og aldri å dø.

Jesus stå imot en slik sekularisert mentalitet. Til Jerusalem skal han dra og gi sitt liv med høye «rop og tårer», uten å prøve å slippe unna med å bruke alle mulige midlene for å bevare sitt liv. Da det var tid for ham til å bli tatt bort fra denne verden, viste han ikke noen motstand, tvert imot, og det er fordi denne verden ikke er den eneste realiteten. I denne verden har han til og med «ikke det han kan helle sitt hode til».

Vi kan ikke si ja til alle i denne verden, og sammen med Jesus må vi noen ganger gjøre vårt ansikt hardt, i den grad vi klarer å være lik kjerringa mot strømmen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: