Foredrag om lectio divina – del 2 – Birgitta Kloster – 02. juli 2022

  1. innledning;

I forrige foredrag gav jeg en generell presentasjon av lectio divina. Denne gangen skal det være mer praktisk. Jeg har valgt den siste delen fra profeten Amos angitt som lesning til messen i denne uka. Det er flere fordeler med dette valget. Blant annet at det forbinder vår individuelle praksis med lectio til den liturgiske syklus, til Kirken. I dagene etterpå vil den neste profet i Bibelen ble lest, Hosea, som også er veldig interessant. Amos og Hosea utfyller hverandre, hver og en har sin personlige karakter, så det er en god kontinuitet å lese dem i rekkefølge.

Liturgien gir oss faktisk anledning til å følge et bibelkurs. I januar fortsatte vi det alminnelige kirkeår, oddetallsår, og begynte da med Samuel-bøkene. Vi fortsatte med Kongebøkene som i de to siste uker særlig har handlet om fortellingen om profetene Elia og Elisja, og nå leser vi profetene.

Men avsnittene som er valgt ut for liturgien, er bare en liten del av hele fortellingen, og det er nødvendig å lese hele fortellingen.

Som jeg sa sist, er det nødvendig å ikke legge til side Det gamle testamente som er lengre, vanskeligere og noen ganger kjedeligere enn Det nye testamente. Vi kan faktisk ikke lese Det nye testamente uten å lese Det gamle, fordi det gamle forbereder det nye. Og kirkefedrene påsto at Kristus ikke bare er i Det nye testamente, men i hele Bibelen.

I Amos finnes det noen harde avsnitt, med en Gud som for eksempel straffer voldsomt, men samtidig peker Amos, som alle profetene, på evangeliet. Gud taler menneskelig, han som i inkarnasjonen ble menneske. Han taler gjennom menneskelige forfattere, med deres mentalitet, preget av de begrensninger deres tid, kultur, språk og mentalitet innebar. Her ser vi den prosessen pave Benedikt beskriver i Verbum Domini, om hvordan Gud etter hvert oppdrar sitt folk i lys av evangeliet.  

2. Fremgangsmåten som vi skal følge:

I middelalderen skriver Guigo Karteuseren om hvordan denne spesielle lesningen (lectio divina) er som en stige med fire trinn: Lectio – meditatio –- oratio – contemplatio

Lesning-meditasjon-bønn-kontemplasjon

Vår metode følger Guigos stige med sine fire trinn.

Lectio: Å ta teksten på alvor slik den er; bokstavelig, teksten i seg selv har egenverdi.

Man må lære seg på ny å lese nøyaktig og med oppmerksomhet.

Å granske Guds Ord, betyr å lytte lydig til teksten – i stedet for å sette seg over den.

Å ikke overse en eneste bokstav.

Sankt Hieronimus advarer mot å miste tekstens smuler, slik man kan gjøre med vigslete hostier til eukaristien.

Meditatio :  Å fortolke. Å utlegge. Å grunne på. Meditere er ikke først og fremst noe intellektuelt. En konkret sammenligning for å meditere er å drøvtygge, som kyr.

Guds ord blir opplyst av Guds ord. Det betyr at ett stykke av teksten henger sammen med andre, og slik danner de en helhet. Utfordringen er at vi må kjenne Bibelen godt for å gjøre oss nytte av det. Vi må lære å bruke Bibelens hjelpemidler, særlig fotnoter med henvisninger.

Hva betyr teksten for meg, min familie min menighet, samfunnet? Hva slags handling fører den til?

Oratio: Etter meditatio kommer oratio. Gud åpenbarer seg for oss, gjennom sitt ord.

Det er gjennom åndelig meditasjon vi kan gjenkjenne Skriftens enhet, og Gud viser seg med svært mange forskjellige ansikter. Gjennom de mange ansikter Gud viser i Skriften, lærer vi å oppdage det han er for oss.

Når vi prøver å definere Gud, forsvinner han, for han kan ikke la seg inneslutte i en definisjon. Han blir altså en person for oss, og ikke bare et begrep eller en idé. Han står i et forhold til folket sitt og i et forhold til oss i dag. Når vi begynner å oppleve et levende Gudsforhold, som til en person, da er det bønn. Bønn er et kjærlighetsforhold, ikke bare et forhold preget av frykt (som slaveri), eller av interesse (som hos innleid arbeidskraft), eller når bønnene bare er egennyttige forbønner. Vi blir virkelig hans sønner og døtre, eller kanskje vi kunne våge å si at vi blir hans venner, som Jesus sier om sine disipler. 

Contemplatio: Her vil jeg bare gi noen ord, for å utrykke det som er uutsigelig: 

HVILE             SALIGHET     NYTELSE      VELLYST …

Sist gang så vi at pave Benedikt i Verbum Domini ga kontemplasjon en annen definisjon: ”under kontemplasjonen … griper vi som en gave fra Gud hans egen måte å se og bedømme virkeligheten på, og vi spør oss selv: Hvilke sinnets, hjertets, og livets omvendelse krever Herren av oss?”

Og paven fortsetter:” kontemplasjonen streber etter å skape i oss et virkelig klokt og skjelnende blikk på virkeligheten, slik Gud ser den, og å forme i oss ’Kristi sinn’ (1 Kor 2,16).” Han beskriver altså en annen mening av ordet kontemplasjon enn det vi er vant til – hvile i Gud, ja, til og med, å nyte Gud. Kontemplasjonen som er en frukt av lectio divina gir oss en forstand, en intelligens og en visdom som vi må bruke for å rette det som går galt i våre liv, men også i Kirken og i verden.

  • Amos

Amos er særlig interessant for han er også den første profet som «skriver» i en bok (I Bibelen er det ofte at den reelle forfatteren ikke er den som er navngitt, men en annen, for eksempel hans disipler som senere skriver under hans navn) Amos lever midt i det åttende århundre før Kristus. Før ham var det fortellinger om profetene i kongebøkene, med Elia og Elisja som eksempel, eller om Samuel i Samuel-bøkene.

Amos var gjeter og bonde, og han så til trær, han var altså ikke særlig forberedt til å bli profet. Dessuten var han fra sør, fra Judas kongerike, og sendt til nord i

Israels kongerike. Selv om Israel er splittet mellom nord og sør etter kong Salomo, bryr Herren seg om sitt folk i dets helhet, både i nord og sør. I Bibelen virker Guds Ånd ofte som han vil, på en uventet måte og gjennom uventede mennesker.

Amos mellomkomst skjer i Jeroboams II (den andres) tid. Det var en ganske fredelig og rolig tid, med økonomisk vekst, men også med en stor sosial urettferdighet som han fordømmer. (Amos «selvbiografi» 7, 10-17)

Han anklager dem som lever i luksus:

Ve dem som sitter trygge på Sion og sorgløse på Samarias fjell, de     gjeveste i det fremste folket, dem som Israels-ætten vender seg til …

De ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner, de spise lam fra saueflokken og gjøkalver fra buskapen. De skråler på harpetoner og finner opp instrumenter slik som David gjorde. De drikker vin av offerskåler og salver seg med den beste olje, men sørger ikke over Josef skade.

                                                                                               (6, 1. 4-6)

Han advarer mot en falsk trygghet (Assyrerne truer allerede), den eneste sikkerhet er å stole på Gud. Det innebærer å omvende seg og å forlate sine onde gjerninger. Amos har dessuten en stor sans for at Gud hersker over naturen og universet.

Noen avsnitt i Amos bok kunngjør evangeliet, for eksempel der han kommer med en skarp fordømmelse av urettferdigheten mot de små og fattige. Den kultusen som Gud har behag i, går sammen med rettferdighet i livet, og er et ydmykt og takknemlig svar på Guds kjærlighet mot sitt folk.

Jeg har valgt noen avsnitt som er typiske i Amos

I lesningen angitt til messen i går, hørte vi det bli meldt om urettferdighet hos handelsmenn og trusler om straff. Am 8, 4-6.9-12 (fredag 13 uke). I dette avsnitte er de to versene 11-12 påfallende: straffen er fravær av Guds , som innebærer at Gud ikke lenger er til stede, dette fraværet er som tørst og sult.

Hvordan kan vi forklare dette? Det er et svar på oppførselen til en som ikke går på den rette vei, som utfordrer Gud ved å tenke at Gud for eksempel ikke skal gripe inn for å forsvare den undertrykte som man utnytter 9, 16.  De som handler som om Gud ikke eksisterer, som om han ikke bryr seg om urettferdighet på jorden. Profeten advarer mot denne falske tryggheten: «For sverdet skal de dø, alle synderne i mitt folk de som sier: Ulykken når oss ikke, den kommer aldri over oss.» (9, 10). De skal en dag oppleve hans fravær som om de tørstet og sultet i hjel. Dette viser til et annet velkjent vers: «Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.» (5 Moseboken 8, 3) Dette verset fra femte Mosebok og verset fra Amos viser at Guds ord er livsviktig.  

Men i denne mørke omgivelsen noen små tegn på håp forblir, Gud skal ikke ødelegge Jakobs hus fullstendig 9, 8.

Plutselig er tonen i teksten vår i dag (lørdag, uke 13) som avslutter Amos bok, helt annerledes, og den åpner seg mot et stort håp. Noen eksegeter mener at dette avsnittet ble lagt til senere av noen andre enn profeten selv. Det er ikke sikkert. Uansett, vi tar boken for oss i sin helhet.

Amos 9, 11-15 

Første etappe, lectio

11 Den dagen reiser jeg opp igjen Davids falne hytte.

Jeg murer igjen dens revner og reiser det som ligger i grus.

Jeg bygger den som i gamle dager.

Allerede i Amos tid er Davids hus skjørt som en skadet brakke. «Bare Sions datter er igjen, som en løvhytte i en vingård, som et vaktskur på en agurkmark, som en kringsatt by» (Es 1, 8). Som sagt, allerede på Amos tid er Davids hus svekket, begrenset til Judas kongedømme, skilt fra nord og truet av Assyria. Med templets ødeleggelse og bortføringen av kongen og en del av folket til Babylon i 597 før Kristus, er Davids kongedømme brutt ned.

Og samtidig fikk det gjennom profeten Nathan et sterkt løfte fra Gud selv: «Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid.» (2 Sam 7, 16) Herrens løfte gjennom profeten om å gjenopprette Davids hus, svarer ikke til den historiske realitet (Salm 88 (89), 20 …/39). Det må da innebærer et slags mirakel fra Gud, noe helt nytt og uventet. Etter Amos skal Jesaja gjenta den fremtidige oppfyllelsen av Herrens løfte til David, og vi kjenner godt disse tekstene som vi hører i advent- og juletiden. (Es 1,8; 9, 1-6; 11, 1-9). Den definitive oppfyllelse av løftet til David finnes i engelens ord til Maria i Lukas-evangeliet: «Du skal bli med barn og få en sønn og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans fars Davids trone og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid. Det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk 1, 31-33) 

Men noen ord fra profeten Amos virker tvetydige: «Jeg bygger den igjen, som i gamle dager».                                                                                                                                        

Tenker Amos med dette løftet på en restaurering av Davids kongedømme i et teokratisk perspektiv, med prakt og makt? Som forresten disiplene i Apostlenes gjerninger som spør Jesus: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?». Men vi må gå videre i teksten for kanskje å få et svar på dette spørsmålet.

12 Så kan de ta resten av Edom i eie og alle de andre folkeslag

som er nevnt med mitt navn, lyder ordet fra Herren som fullfører dette.

«resten av Edom», resten er et viktig begrep i Bibelen. Det kan forstås bokstavelig – det som blir igjen, en liten gruppe som er reddet eller berget, de som forblir trofaste mot Israels Gud i ugudelige omgivelser, slik som i 1 Kongebok 19, 18: «Jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al og ikke har kysset ham med sin munn», disse skal i motsetning til de ugudelige slippe unna døden.

Amos er den første av profetene som angir en teologisk forståelse av «resten».

Amos er generelt pessimistisk, som om situasjonen var uten håp, der ingen kan slippe unna Herrens vrede. Men det er noen vers der han snakker om en rest, forutsatt at en omvendelse finner sted. Kanskje et håp enda er mulig: «Hat det onde og gjør det gode, hold retten høyt på tinget! Så vil kanskje Herren Allhærs Gud være nådig mot resten av Josef.» (5, 15 onsdag Uke 13) Josef er en måte å betegne stammene i nord på. På samme måte ser det ut til i kapittel 9, 8 at Gud vil bevare en rest i Jakob: «Se Herren Guds blikk er vendt mot det syndige riket. Nå vil jeg utrydde folket av landet. Likevel vil jeg ikke helt gjøre ende på Jakobs ætt, sier Herren». Denne gangen er denne beskyttelsen gratis, uten betingelse om omvendelse.

I Bibelen gjelder denne resten ofte fattige mennesker som stoler på Gud (med et spesielt navn for dem «anawim». Vi finner mange sitater om dem i Det gamle testamentet, særlig i salmene, «Jeg lar det bli tilbake hos deg et armt og ydmykt folk, de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.» (Sefania 3, 12) «Gud er de hjelpeløses og de undertryktes frelser.» (Jud 9, 11) i Den nye testamente er det de fattige og de små som er salige.

Men hva med resten av Edom? Gjelder det en liten gruppe av dette folket som skal reddes? Det er en lang historie med Edom. Edom er folket som bor i Sør-Juda og ved Dødehavet, som stamfar hadde de Esau, Jakobs bror. De var altså brødre, men også rivaler og til og med fiender. Vi finner slike trekk i forholdet mellom Edom og Israel. I Davids tid var Edom underkastet Israel. Men da Jerusalem senere var nedkjempet av Nebukadnesar, benytter de anledningen til å plyndre Jerusalem. Det var skam og forræderi. Vi finner et spor av denne Israels vrede mot Edom i siste vers av salme 137. «Herre, kom Jerusalems ulykkesdag i hu og Edoms sønner som sa: ‘Riv ned! Ja! Riv ned til grunnen!’»

Allerede i Amos tid var Edom-riket redusert, det er kanskje det som er underforstått med utrykket «resten av Edom» i Amos. Men denne historiske forklaring er sannsynligvis ikke tilstrekkelig.

Edom var et av Israels nabofolk. De var underkastet Israel etter at David hadde seiret over dem. Indirekte, gjennom David, var Guds navn over dem, fordi de på en måte var som Guds folk Israel, Guds eiendom.

I Apgj 15, 16-17 finner vi et sitat fra Amos om dette verset. Det er et møte med Peter i Jerusalem hvor hedningenes frelse og Den Hellige Ånds gave til dem drøftes. Jakob bruker Amos avsnitt (riktignok fra den greske bibelteksten) for å vise at «resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som mitt navn er nevnt over». Det gjelder ikke lenger Edom. Jakob bruker dette verset fra Amos for å rettferdiggjøre mottakelsen av hedninger i Kirken uten «å lage vanskeligheter for de hedninger som omvender seg til Gud.» (dvs. å ikke legge Guds, hele lovens åk på dem) Men denne tolkning er basert på den greske versjonen og vi er langt borte fra den hebraiske teksten. Likevel, forståelsen er ikke helt forskjellig, for slik som Edom skal folkeslag underkaste seg Jesus, den nye David, gjennom troen.

Amos sikter antageligvis ikke til en politisk gjenoppbygging av Davids hus. Han er kritisk mot et kongedømme som føler seg trygg og hvor de rike er rikere og utnytter de fattige som i Jeroboam II (den andres) tid. Han ville sikkert ikke vært imot de senere ord fra profeten Sakarja: «Rop høyt av glede Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham. Ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen» (9, 9).

At Edom, det forbannede folket, og andre folkeslag kunne nevne med Herrens navn er ikke fjernt fra Apostlenes gjerninger eller Paulus brev, der hedningene som var nedvurdert og sett på som syndere får evangeliet og Den Hellige Ånd.

Amos beskriver faktisk ikke hvordan gjenoppbyggingen av Davids kongedømme og hans herredømme over Edom og nabofolkene skal skje. Han viser til at man bare stoler på Guds løfte.

Mellom de historiske bøker (Samuel- og kongebøkene) som forteller om kongens historiske realitet og om den nye David som er Jesus, står en profet, Amos. Hans reelle historiske omgivelser er fjernt fra Davids og enda mer fra Salomos prakt og politiske herredømme. Han ser en fremtid (eskatologisk) som med sikkerhet kommer med en oppreisning av Davids falne hytte. Fra Apgj 15, vet vi at dette kongedømmet tar imot de som før var fiender, slik som Edom i Israels tid.

Dette svarer til følgende ord fra pave Benedikt i Verbum Domini (42)

I Det gamle testamente hever profetene med stor kraft deres stemme mot enhver form for kollektiv eller individuell urettferdighet og vold. Derigjennom oppdrar Gud sitt folk, idet han forbereder dem på Evangeliet.

Andre etappe, meditatio

Med meditatio åpner vi noen dører. Hvordan kan disse versene fra den siste delen av Amos bok, lære oss noe som kan nære vår tro, kanskje forandre noe i vårt liv?

Vi ser hvor kraftig Guds ord er på forskjellige vis. Når Guds ord ikke lenger blir hørt og adlydt, betyr det at Gud er fraværende i verden. Kanskje er det det vi opplever i et sekularisert samfunn. Konsekvensen er kanskje ikke en bevisst tørst eller sult etter Guds ord, men før eller senere skal det fremprovosere stor ubalanse, som vi blant annet kan se med psykiske problemer.

Skriften er en helhet som viser seg som en progressiv åpenbaring. Med Davids hus for eksempel, fra et teokratisk verdslig og mektig perspektiv til Guds restaurering av Davids hus som angår et fattig og ydmykt folk, en rest som ikke stoler på egen styrke, egne evner, de virker ikke med pomp og prakt. Det er et forbilde for vår Kirke og våre menigheter eller våre ordensfelleskap. Disiplene spør til Jesus: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?». Det er alltid en fristelse, å ville «gjenreise riket», å finne igjen i Kirken en makt som er mistet.

Vi fikk også et godt eksempel på det med Edom som får tilgivelse og Guds gave igjen og den tolkning som vi får i Apostlene gjerninger, hedningene, ansett som uverdige mennesker, får de største gaver som: Evangeliet og Den Hellige Ånd.

Med denne «rehabilitering» av Edom og mottakelsen av hedningene i Kirken, må vi arbeide for å ta imot dem som er forskjellige eller avvikende, eller for å tilgi våre fiender som får Guds nåde til å omvende seg, uten å legge på deres skuldre en byrde og en lov, «som ikke oss og våre fedre har kunnet bære», som Peter har sagt i Apostlenes gjerninger. 

Det som er skrevet i Guds ord, Gud egne løfter, skal gå i oppfyllelse. Vi kjenner de sterke ord fra Jesus: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Luk 21, 33).

Amos er realistisk i forhold til sin tid, i den verden han levde i, allerede da gikk det galt. Han ser det som en trussel. Kanskje snakker vi ikke i dag direkte om Guds straff slik Amos gjør, men med klimaproblemer, en urettferdig verdensorden og moralske og seksuelle problemer, kan vi føle oss desperate eller pessimistiske. Amos og alle profetene etter ham, tror, ja, er til og med overbevist om at Gud kan restaurere, kurere og skape på nytt det som var tapt, for de stoler på Guds løfte. Det hjelper oss å ikke miste håpet til tross for ytre omstendigheter.

Det er sikkert andre dører som kan åpnes i meditasjonen.

Hvis vi føler at noe utvide seg i oss under denne meditasjon, med fred og glede, hvis vi opplever ny styrke og nytt håp på grunn av Guds løfter, da er det kanskje den Hellige Ånds frukter, og da kommer vi naturligvis til den neste etappen som er bønn, oratio… som vi nå kan forlenge med vår tilbedelse i kirken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: