Preken for den 17. alminnelige søndagen C 2022

juli 26, 2022

Luk 11, 1-13

Det er når disiplene ser Jesus som ber at de spør ham: «Herre, lær oss å be …». Å se Jesus som ber gir dem lyst til å be som ham. Selv om hans bønn ligner på mange sider til de vanlige jødiske bønner, er hans bønn unik på grunn av hans unike forholdet med ham som han kaller sin Far. Takket være dette spørsmålet fra disiplene har vi fått Fader Vår. I Lukas versjon er denne bønnen nøktern, redusert til få ord, til det vesentlige.

I Middel Alderen ville noen inkludere Herrens bønn i sakramentenes liste. Jo mer vi mediterer på Fader Vår desto mer oppdager vi at den rommer alt. Hva kan vi legge til Fader Vår, den fullkomne bønnen? Uansett, er det min jobb å preke i dag, og å prøve å si noe.

At vår Far er i himmelen, eller himmelsk, betyr at selv om han hører til en annen realitet enn den jordiske realiteten, er han ikke utilgjengelig som Far og fremmede for oss. Det åpner og forandrer våre liv som ikke lenger er kun jordiske, fordi det er den himmelske Fars ståsted som blir sentral, ikke bare det menneskelige synspunktet. Det er det vi finner i Lukas evangeliets ord: «La ditt navn lyset blant oss, og opprett ditt rike». Et rike med fred og rettferdighet ikke med makt og vold.

Det innebærer konkret at det er gjennom hans barns oppførsel at hans navn kan anerkjennes på jorda, helliggjøres til og med. Hvordan? Ved å tilgi alle som er skyldige overfor oss, det som gjør at vi selv blir tilgitt.

«Bring oss ikke inn i fristelsen». Disse siste ord fra Herrens bønn bringer enda oss tilbake her på jorda, der vi aldri slipper unna fristelsen som kommer fra Satan, fordi han angriper bestandig. Vi ber for å bli kvitt fristelsen på grunn av vår svakhet, eller for at fristelsen ikke overvinner oss. For å bli befridd fra det onde, som alltid er til stede, trenger vi en stadig Guds beskyttelse.  

Det som er spesielt i lukas evangeliet er at Fader Vår er fulgt av anbefalinger til å være iherdig i bønnen slik den pågående naboen er, med vissheten om å bli bønnhørt. Det er faktisk ikke overraskende. Jesus holdt ikke av sitt ståsted, men hans Fars ståsted. Det er det som Johannes utrykker i sitt evangelium når han sier at Jesus søkte hans fars Herlighet eller det Paulus utrykker  når han skrev at Jesus var lydig inntil døden. Herrens bønn, Fader Vår, sier ikke noe annet.   Den som lar seg omforme av Fader Vår er alltid bønnhørt fordi han holder seg selv i Guds ståsted. Det er bønnen i Den Hellige Ånd som er den høyeste Guds gave.

Men er ikke Jesu lydighet inntil døden for stort for oss? Lukas gir en enkel løsning, det er bare å be iherdig som den pågående naboen. Selv onde mennesker gir gode ting til sine barn som ber om fisk eller ett egg. Gud vil gi til dem som ber, han bryr seg ikke om deres verdi eller om hva de ber om, som kanskje er trivielle ting. Det som først er viktig for ham er at de vender seg mot ham, det åpner ei dør for å komme tilbake til ham.

Etterpå er veien lang for å lære å be Fader Vår ordentlig, i Den Hellige Ånd. Vi er aldri ferdig med å lære dette, det varer hele livet, og vi må igjen og igjen se på Jesus som ber: Herre lær oss å be som deg.