Preken for den 26. alminnelige søndag 2017

Mat 21, 26-32

Sønnen som svarer ja til sin far, men egentlig ikke gjør noenting, har kanskje en god intensjon, men har «ingen rot og holder ut bare en tid». Han er kanskje en hykler som fariseerne, som ville holde på fasaden, eller han vet godt at han lyver. Denne mannen svarer til moderne mentalitet. I moderne kultur har vi nemlig et stort problem med sannheten i våre mangfoldige kommunikasjoner. Et tydelig eksempel på det er de nye kommunikasjons-teknikker, hvor det som er vist kan se ut som det er sant, men faktisk er «fake news», falske nyheter. Med disse mulige manipulasjoner er det vanskelig å vite hva som er sannhet og hva som er løgn. Det blir mer og mer vanskelig å ha tillit til det vi ser, leser eller hører gjennom media. Dette påvirker oss, vi kan gradvis bruke ord som ikke er sanne, uten å være klar over det eller fordi vi mener at det ikke er så viktig.

Det skulle være interessant å sjekke for oss selv hvor mange ganger i det daglig liv, vi sier at vi skal gjøre noe uten virkelig å gjøre det, og tenke over hvorfor er det sånn: er det glemsel, forsømmelse, mangel av lyst, på grunn av mange beskjeftigelser, løgn? Når vi for eksempel sier: jeg skal ringe deg, sende deg en beskjed, besøke deg, hjelpe deg og gjør det ikke, hva betyr det? Er det en løgn?

Noen ganger er det selvfølgelig nødvendig å følge noen sosiale koder ved ikke å si sannheten direkte for ikke å fornærme, fordi det ikke er den passende tida osv., men det kan også være for å unngå problemer og konflikter, for ikke å være dårlig ansett eller for å bevare våre egne interesser.

Hvis vi er ærlige, oppdager vi at det ikke er lett å leve i sannheten.

 

Men «Hva er sannheten?»  Det var spørsmålet Pilatus ifølge Johannesevangeliet stilte Jesus før hans lidelse: «Hva er sannheten?». Tvilende spørsmål som underforstod at det ikke fantes noen sannhet. Jesus var selv sannheten og Pilatus kunne ikke forstå det.

Sannheten i evangeliet er hverken teoretisk eller filosofisk, den handler om det man gjør, ikke bare om det man sier. For Gud er det ikke nok med ord. Det kan finnes mange ord i vårt liv som ikke svarer til virkelighet i vårt liv, da må vi ydmykt bekjenne at vi ikke har nådd sannheten. Bare Jesus var sannheten, for i hans liv var det ingen forskjell mellom gjerninger og ord.

 

Da må vi lære fra den andre sønnen, som ikke adlyder faren sin, men etterpå angrer seg og går til vingården, det er han som er rettferdig. Sønnen som ikke først vil adlyde sysler kanskje med andre ting, eller har han andre planer, eller han er som tenåringene som ikke vil adlyde foreldrene sine.

Vi vet at denne sønnen er et bilde på de hedninger som først ikke hørte til Guds folk, som for vill langt borte fra sannheten, i mørket, men som imidlertid tok imot lyset fra evangeliet da de siste ble de første i Guds rike, slik Jesus sa om tolloppkrevere og skjøger.

 

De to sønner lærer oss at veien til sannheten ikke er så lett å finne, den er sjelden direkte. Det forutsetter en omvendelse for alle, en endring i retning, det kan ikke gjøres med en eneste gang. Det er ikke så lett å beholde den gode retning. Vi trenger alltid å justere igjen etter flere avvik, for å holde kurs. Og for det trenger vi et godt kompass. Noen kan tenke seg at de er på riktig vei, men endelig går kjeis, andre begynner dårlig, men finner endelig veien. På veien til sannheten som er Kristus, må vi være ydmyke, ikke arrogante som de som er selvgode.

Dessuten er det ikke nok med enkelte forsikringer, som en regelmessig praksis av vår religion, selv om det kan være en god begynnelse. Det er en krevende utfordring å være Jesu disippel; det er ikke nok å følge noen regler, noen bud, å komme til messen på søndag, men det er nødvendig å søke etter sannheten i sitt liv. Det er ikke så lett å praktisere evangeliet i kompliserte situasjoner. For det finnes ingen oppskrift på forhånd.

Hva skal vi da gjøre? Hvor skal vi finne et godt kompass? Hvis vi har øre for å høre og øye for å se, skal vi oppdage at Gud viser oss hva som er sannheten, gjennom de andre, gjennom hans ord, gjennom det vi hører i kirken. Hvis våre hjerter er rene, uten å søke først våre selviske interesse, hvis vi unngå å manipulere for å nå våre mål, da begynner vi å bli ærlige som Jesus i alt vi sier og gjør, da skinner sannheten for oss.

Til slutt kan vi ta igjen ord fra en hymne til vigilien: «Herre ditt ord er vårt lys fra det høye, rent og fullkomment og evig som du, åpner for sannhet og livet vårt øye, omvender sjelen, gir visdom i hu. Å at jeg aldri fra det måtte vanke». Amen.