Preken for den 22. alminnelige søndag B 2021

Mark 7, 8a.14-15.21-23

Noen ganger finnes det kutt i de liturgiske tekstene, og det kan være uheldig. Dette er tilfelle i dag med vårt evangelium. Det er nettopp i den første passasjen som er tatt bort, at Jesus gir et godt eksempel på religiøst hykleri hos dem som finner et påskudd for å ikke støtte sine foreldre – det som er pålagt i Guds lov – for selv å bevare pengene ment som gave til tempelet. Og Jesus legger til «og mye annet av samme slag gjør dere», det er blitt et perverst system hos dem.

De menneskelige religiøse tradisjoner er ofte brukt for å få makt over andre, eller for å bevare egen gevinst. Det gjøres ved å fokusere på det ytre og ikke på det indre, på hjertet. Det er velkjent at om du finner en god jurist, da kan du omgå loven og gjøre det som er mest gunstig for deg, eller i det religiøse liv, der noen finner åndelige teorier for å rettferdiggjøre sitt misbruk. Paulus sa på sin side at loven i seg selv med sine påbud, ikke var dårlig, men at synden bruker påbud for å unngå loven. Og synden kommer innenfra, fra hjertet, sier Jesus – utukt og tyveri, mord og utroskap, grådighet, ondskap og svik, tøyløshet, misunnelse, spott, hovmod og et vettløst liv.

Jesu konklusjon er at «ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Men det som går ut fra mennesket, det gjør det urent». Det som følger, er interessant, og det er den andre passasjens som tas bort i vår liturgiske tekst. Jesus er sammen med sine disipler i et hus, de er borte fra mengden. Det han har sagt om rituell renhet, er betegnet som en lignelse. Lignelsene er ikke bare bilder, de åpenbarer Guds rikes mysterier, forklart bare for disiplene, slik det ofte skjer i Markusevangeliet. De andre, det er de som er ute og hører, men ikke forstår. Jesus slo fast at all mat

er ren. For disiplene som for de andre, var det en absolutt nyhet. Noe av det mest særegne med Guds rike, er at det overvinner Satans rike. Et tegn på Satans virkning er når han lykkes i å snu Guds lov, å fordreie det ytre på en pervers måte, med løgn og med hykleri, slik at det onde ser ut som hellig.

Jesus forkynner jo nyheten om Guds rike som en befrielse fra Satans makt, men han peker ikke på noe nytt. Vi kan se det hos profetene, for eksempel hos Jesaja. «Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerter er langt borte fra meg. Så dyrker de meg forgjeves, for deres lære er menneskebud». Spørsmålet er ikke den ytre praksiser i seg selv, men det å dyrke med et rent hjerte. Dette må forstås rett: det opphever ikke all ytre praksis som er nyttig for å legemliggjøre det indre og utrykke en felles identitet. Å fokusere alt på det indre, kan også være farlig, der man lett kan ende opp med subjektivisme og til slutt individualisme – «det er ditt problem. Jeg blander meg ikke opp i det, jeg respekterer din frihet, jeg bryr meg ikke om deg», selv i forholdet til ens foreldre. Men en slik mentalitet der ikke noe er felles, der alt er splittet mellom individer eller små grupper, der virker Satan. Splittelse er et tegn på at Satans rike virker.

Pave Frans snakker om en «isolert samvittighet». Den skiller seg fra legemet for å bevare sine egne interesser gjennom mistillit og hovmod. Skylden er alltid de andres, den isolert samvittigheten kritiserer alltid, eller snakker nedsettende, uten å se på sitt eget hjerte, uten å se sannferdig inn i seg selv og det onde som kommer fra deres indre. Det er den isolert samvittigheten. Resultatet er at man ikke forplikter seg til å bygge opp sammen med de andre, men å isolere seg for å kritisere. Det volder splittelse, den isolerte samvittigheten klarer ikke å behandle de andre med barmhjertighet. Dette er en skarp og sann analyse av en pave som er jesuitt.

Vi lever ikke på Jesu tid, med fariseernes falske praksis, men pave Frans’ refleksjoner viser at den onde ånden finner nye midler for å splitte Kirken og samfunnet for å hindre Guds rike i å vinne. Det første vi har å gjøre, er å se på våre hjerter, hva som går ut av dem, og det er et krevende arbeid, et arbeid som krever sannhet. Dette arbeidet kan ikke utføres uten de andre, de som så ofte viser oss hvem vi virkelig er: «Coram fratribus intellexi», «Ansikt til ansikt med brødre og søstre, har jeg forstått».