Preken Festen for den Hellige Treenigheten, 2022

Joh. 16, 12-15

«Han skal kaste glans over meg, for det er av mitt han skal ta og forkynne dere. Alt min Far eier er også mitt». «Intet skal han forkynne på egne vegne, bare hva han hører skal han si …» Disse ord angående Den Hellig Ånd kan virke litt rare når de blir tatt ut av kontekst. Er Den Hellige Ånd bare et passivt redskap? I Treenigheten virker faktisk ingen på egne vegne, hver og en viser til de andre. Vi finner her et innbyrdes lyttings- og lydighetsmiljø. Det er et absolutt felleskap hvor alt som er «ditt er mitt» og alt som er «mitt er ditt». Den Hellige Ånd viser til Sønnen og Sønnen viser til Faderen.

Men hva med Faderen? Det er ikke sagt at han viser seg til noen annen. Må vi snakke som Origenes om et «Farsmonarki», der det er underforstått at han står over de to andre? Men det kan ikke være rett måte å tale på, for Faderen er den som vil være avhengig av de andre for å utføre sin frelsesplan. Dette er en generell lov i hele åpenbaringen. Marias samtykke til engelen Gabriels budskap om Jesu fødsel er nødvendig.

I det velkjente Rublevs ikon av Treenigheten, er det ikke lett å finne ut akkurat hvem som er Faderen, hvem som er Sønnen og hvem som er Den Hellige Ånd. Jeg liker spesielt godt en av de mange kommentarene om ikonet som tolker det slik: Faderen i sentrum ser spørrende på Sønnen til venstre, som om han forventet hans samtykke og mellomkomst for å kunne frelse verden. I denne Faderens fattigdom, kan vi anerkjenne Jesu ord i evangeliet som sier at den som er den første, må bli den siste.

Treenigheten er et forbilde for oss på den innbyrdes lydighet og lytting i felleskap som er nødvendig i alle kristne liv: Denne modellen finnes helt fra begynnelsen av i det ideelle Jerusalems-felleskapet i Apostlenes gjerninger: «De holdt sammen og hadde alt felles … og delte ut til alle etter som enhver trengte det».

Er det hindringer når det gjelder lytting og lydighet i våre felleskap? Mange. Når vi ser på Faderen, skjønner vi at han ikke tvinger noen. Det kan ikke være ekte lytting og lydighet hvis vi ikke har en ekstrem respekt for andres frihet. Vi vet at det ikke alltid er det som skjer eller har skjedd i ordenslivet, for eksempel. 

I lignelsen om den bortkomne sønnen i Lukasevangeliet, sier faren til sin eldste sønn: «Min sønn! du er alltid hos meg og alt mitt er ditt!». Denne sønnen tenkte individuelt, adskilt, om sin egen eiendom. Han utelukker sin bror som er forskjellig, uverdig og fortapt, uten å gi ham noen sjanse til å komme tilbake. Han er en «anti -sønn», en «u-sønn», fordi den ekte sønnen tvert imot, er den som er ute for å lete etter den bortkomne sauen, til han finner den og legger den på skuldrene sine og bærer den tilbake til flokken. Dette problemet med den eldste sønnens holdning er ikke alltid så lett å utelukke. Om slike holdninger får råde, er det tegn at våre felleskap ikke er reelle.

Vi har mye å lære fra Den Hellige Treenighet, ikke bare ved å se det utenfra, men ved også å la oss bli ført inn i det felles liv som er en kjærlighetens strøm, i Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: