Preken for annen søndag i Påsketiden

Joh. 20, 19-31

«Fred være med dere», står det i Johannes evangeliet. Fred er alltid koblet til Jesu tilstedeværelse, som en trygghet, en sikkerhet. Freden går sammen med gleden, den gir kraft og mot til å gå ut og bli sendt ut i verden. Det viktigste er ikke først og fremst at Jesus er oppstanden, men at han fortsatt er blant disiplene, er tilstede.

Men for å nå frem til fred og glede er veien lang. Utgangspunktet, fra når de stengte dørene av frykt, fra vantro og tvil, er neppe gunstig. Alle evangeliene understreker at disiplene ikke ville tro, at de ikke hadde forstått noen ting i skriftene om lidelsene til Messias og hans oppstandelse, at det var umulig for dem å gjenkjenne Jesus som viste seg til dem levende, for de kunne ikke forestille seg at han levde.

Thomas som ville ha bevis for å tro, var også skeptisk. Han ville se merkene i Jesu hender, hans åpne side. Det som er påfallende, er at Jesus underordner seg dette kravet ved å vise sine hender og sin side til Thomas. Det vitner om at det virkelig er ham, at den korsfestede er oppstanden. Men det som her læres, er at det gjelder å tro uten å se. Thomas kan ikke lenger være vantro, men virkelig troende. Det ord som er brukt der er «salig», «salige er de som kommer til troen uten å se». Ordet «salige» brukes i saligprisningene. Det gjelder en glede som ikke kommer fra denne verden, men som er en Guds gave, til og med i prøvelser.

Denne troen uten materielle bevis bygger likevel ikke på ingenting, men på skriftenes vitnesbyrd, Moses, profetene og salmene. Det er også vitnesbyrd fra dem som har sett Jesus legemlig. Det skjedde på forskjellige steder, samtidig. Dette adjektivet, «legemlig» er viktig, Den oppstandne Jesus er ikke en skygge eller et gjenferd, for hans kropp kan berøres. Hans legemlige tilstedeværelse fortsetter for oss, selv om vi ikke kan se og røre ham, fysisk, kan vi i troen anerkjenne ham legemlig tilstede i brød og vin.

Faktisk er det ingen forskjell mellom dem som kunne se og røre ham fysisk, og oss. Maria av Magdala måtte la være å røre ham, Thomas måtte lære å tro uten å se. Idag, slik det var for disiplene, opplever vi fortsatt tvil. Det er vanskelig å tro, og å håpe. Det går ikke bra i vår verden, heller ikke i Kirken, eller i vår Orden. Vi krever bevis, og vi ser ikke tegn som er gitt oss, som viser at han fortsatt er med oss på veien og at han vil gi oss sin fred, at det ikke er noe å frykte. Denne freden kommer ikke fra verden, og den gir styrke og glede til å gå fremover.