Preken for 3. søndag i Påsketiden, 2024

Luk 24, 35-48

Det var noe som mislyktes med Jesu disipler. Skjønt Jesus på forhånd hadde forkynt sin død og oppstandelse, skjønt han hadde vist seg flere ganger for dem etter sin død, til tross for at de to disiplene, tilbake fra Emmaus, fortalte tydelig hva som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet, våget de ikke å tro. Da Jesus viste seg for dem og lot dem få se sine sår, beveget seg, og til og med spiste, for å vise at han ikke var et gjenferd, sto de fremdeles der, fulle av undring og vantro. Enten gjenkjenner de ham ikke, eller så tror de at det er et gjenferd. Jesus selv er utålmodig: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles?».

Hvor er feilen? Vi finner et svar på veien til Emmaus, med de to disiplene. Slik mange andre, hadde de en forventning med Jesus: «Vi hadde håpet at han var den som skulle befri Israel». Dette håpet var faktisk menneskelig, det gjaldt en politisk makt. Selv om Jesus tydelig hadde avslått, da han var med dem, å bli oppfattet av folk som deres kommende konge, spurte disiplene enda etter hans oppstandelse: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?» (Apgj 1, 6). De kunne ikke forvente noe annet enn denne nasjonale gjenreisingen. Idag ville vi tale om et sekulært håp. De hang fast i sine gamle drømmer. De kunne ikke gjenkjenne Jesus, fordi slik englene sa til kvinnene til graven, lette de etter den levende blant de døde. Det var det «som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen».

Jesus blir lett etter blant de døde, når Kirkens saker bare blir drevet på en menneskelig eller en sekulær måte. Det skjedde i fortiden når Kirken ble drevet som et verdslig kongerike. Idag er fristelsen å drive Kirken som et vanlig demokrati, med valg, hvor flertall er ansett som Guds vilje, men det er ikke så enkelt. Hvis Jesus ikke er til stede, og hvis vi ikke ser Jesus blant oss, da er vi en forvillet flokk, uten håp og forstand.

Men selv om disiplene er blinde, og hardnakket leter etter Jesus blant de døde, og selv om Jesus er sint på dem, får de oppdraget å forkynne hans død og oppstandelse, og han sier til dem til slutt: «Om dette skal nå dere være vitner». Det virker som om han fortsatt hadde tillit til dem.

Kanskje skal dere her komme med innvendinger og si til meg: Det er bra det du sier, men Jesus viser seg ikke for oss slik han viste seg for sine disipler som kunne røre ved ham. Det er faktisk ikke noen forskjell mellom dem og oss, mellom kvinnene eller Maria Magdalena, Peter og Johannes ved graven, de to disiplene på veien til Emmaus, og oss. De burde, som oss, bekjenne at Moses, Profetene og salmene forkynte at Messias skulle lide døden og stå opp fra de døde den tredje dag. De burde, som oss, da han brøt brødet, gjenkjenne ham som gir sitt liv på alteret, for at vi også skulle gi vårt liv med ham.

Om dette skal nå vi være vitner.